Dette er Norges vanskelige strategiske valg

Samholdet i Vesten er truet. Vi må velge hvem vi skal være partner med i fremtiden.

Temaet på den vårlige sikkerhetskonferansen i München, som ble arrangert i forrige uke, var det nye begrepet «Westlessness».

Begrepet beskriver i kortform svekkelsen av Vesten politisk og kulturelt, det at Vesten er i forfall og angripes både innenfra og utenfra.

Balansen i verden forskyves både når det gjelder økonomisk styrke, nivået på kunnskap og forskning, kulturell og ideologisk appell, og ikke minst teknologisk og industriell kraft og militærmakt.

Samtidig svekkes båndene mellom vestlige land. Det truer samholdet i de institusjonene som har vært limet i Vesten i mange tiår.

Vestens globale dominans ble bygget med ideer, men også med rå makt og overlegen militær teknologi.

Militær teknologi handler om mye mer enn bare våpen. Selskapene som bygger våpensystemene fungerer ofte som «teknologiske lokomotiver», som også trekker med seg sivil industri og forskningsmiljøer.

Det er svært viktig for næringslivet i land som USA, Russland, Frankrike og Storbritannia.

Det er dyrt og tidkrevende å utvikle moderne våpensystemer. Derfor har mange land valgt å gå inn i store og langsiktige samarbeidsavtaler.

Det kan ta ti til tjue år å utvikle et nytt jagerfly som etterpå kanskje skal stå i tjeneste i 40 år.

Kampflyet F-16, som Norge nå er i ferd med å skifte ut med F-35, er et godt eksempel: Den 15. januar var det 40 år siden det første F-16 landet i Norge.

Når stater velger å kjøpe store våpensystemer, som kampfly eller krigsskip, fra et annet land, er det ikke bare et forsyningsspørsmål.

Et slikt kjøp er en politisk markering, en langsiktig samarbeidsavtale og ikke minst en tillitserklæring.

Over tid har det utviklet seg et mønster av fellesprosjekter og samarbeid mellom landene i vesten.

Det sier noe om hvem som samarbeider med hvem. Mønsteret har vært ganske stabilt i mange tiår.

Men nå er vi i en periode med dramatiske endringer som både reflekterer svekkelsen av Vesten i forhold til andre stater, og i hvordan de vestlige land forholder seg til hverandre.

Nato-landet Tyrkias kjøp av det russiske luftvernsystemet S-400 er et eksempel på det første.

Det er en klar tyrkisk tilnærming til Russland, og en markering av avstand til USA og Nato. USA har svart med å nekte å selge F-35 kampfly til Tyrkia.

I disse dager er situasjonen mellom Tyrkia og Russland igjen tilspisset på grunn av krigen i Idlib-provinsen.

Nå har Tyrkia bedt om at amerikanske patriotmissiler blir utstasjonert på grensen til Syria. I skrivende stund har USA ikke svart, men ingen bør bli overrasket om svaret blir nei. Tilliten er brutt.

Samarbeidet mellom de europeiske landene er også i endring.

Jagerbomberen Tornado ble i 1969 et fellesprosjekt mellom Storbritannia, Tyskland og Italia. De tre landene, sammen med Spania, fortsatte fra 1985 samarbeidet i jagerflyet Eurofighter Typhoon.

Samarbeidet har altså vart i mer enn 50 år, og over 1500 fly er blitt bygget.

Men i 2018 erklærte Frankrike og Tyskland at de ville samarbeide om å utvikle neste generasjons jagerfly.

Samme år annonserte Storbritannia starten på utviklingen av Tempest, et tilsvarende kampfly.

I 2019 sluttet Spania seg til Frankrike og Tyskland, mens Italia og Sverige skrev under på samarbeidsavtaler med britene.

De to planlagte kampflyene vil ikke være klare før nærmere 2040, og mye kan skje før den tid. Men likevel, endringen er en indikator på et skifte i europeisk forsvarspolitikk.

Etter brexit har et sterkt utvidet samarbeid mellom Canada, Australia, New Zealand og Storbritannia, det såkalte CANZUK, vært lansert som et slags alternativ til EU.

Initiativet har blitt kritisert for manglende realisme på grunn av geografisk avstand og relativt liten handel landene imellom.

Samtidig har disse landene en viss felles historie, kultur og identitet. De er alle en del av det britiske samveldet, under dronning Elizabeth.

I Skottland bygges nå den store og avanserte fregatten HMS «Glasgow» for Royal Navy, det første av åtte slike skip av City-klassen.

Det er veldig lenge siden Storbritannia var verdensledende i bygging og eksport av krigsskip. Med unntak av overskuddsmateriell fra the Royal Navy, har ikke Storbritannia eksportert et eneste større krigsskip, eller krigsskipsdesign siden 1970-tallet.

Men i 2018 valgte både Canada og Australia varianter av City-klassen for sine mariner. Canada skal ha inntil 15 fregatter, Australia skal ha ni.

Dette betyr nok ikke at det britiske imperiet er på vei tilbake, men det er en indikasjon på at noe er på gang.

Når stater gjør valg som de jeg har beskrevet, handler valgene i høy grad om hvilke geopolitiske ambisjoner statene har. Hvem stoler de på og hvor hører de hjemme?

Til våren skal forslaget til neste Langtidsplan for forsvaret legges frem for Stortinget.

Da kan det bli vedtatt å investere meget store summer i nye våpensystemer som skal utruste Forsvaret i mange tiår fremover.

Før disse systemene velges, bør Norge gjøre en meget grundig analyse av hvilke stater vi ønsker å samarbeide med.