Elendig klima for fremskritt

Mens vi krangler om de nære ting, går det tungt med de globale klimaforhandlingene. Svært tungt.

Publisert Publisert

GLEM HARDANGER for et øyeblikk. Glem månelandingen på Mongstad, glem oljeboring i nord, glem vindmøller til havs og elektrifisering av sokkelen. For utenfor horisonten av vår evige nasjonale kjekling skjuler det seg en større og mer alvorlig virkelighet: De globale klimaforhandlingene i regi av FN er i ferd med å spore helt av.

Tendensen var klar allerede før klimatoppmøtet i København i desember i fjor, som endte i en forutsigbar nedtur. Finanskrisen har lenge fylt det globale bekymringsfeltet, og gjort statsledere verden over mer skeptisk til å risikere økonomisk vekst for usikre klimagevinster.

Statslederne er forpliktet av kritiske hjemmeopinioner, ikke av bekymringsmeldingene fra FNs klimapanel.

FNS KLIMAFORHANDLINGER er multilaterale forhandlinger mellom drøyt 190 land, der alle parter har lov til å sette seg på bakbeina, protestere, gjøre seg vanskelige, lage krøll. Under forhandlingsrunden i Bonn i forrige måned — den nest siste før toppmøtet i Mexico i desember - ble disse mulighetene utnyttet til fulle.

EUs klimakommissær Connie Hedegaard sa rett ut at forhandlingene i Bonn beveget seg bakover. Mange av innspillene var ideologiske kjepphester myntet på velgerne hjemme, ikke konstruktive forsøk på å redde forhandlingene. En rekke marginale land, som Bolivia og Venezuela, driver regelrett sabotasje av prosessen. Det store formatet fungerer ikke.

HOVEDPROBLEMET er likevel dette: Det er i øyeblikket overhodet ingen tegn til at de store landene ønsker en bindende klimaavtale.

Nøkkelland som Kina og India gjør mye godt arbeid med energieffektivisering på hjemmebane, men de vil slett ikke gå med på internasjonale avtaler som begrenser den nasjonale handlefriheten. Bindende avtaler smaker for mye av nykolonialisme, for mye av vestlig paternalisme, og lar seg ikke selge på hjemmebane.

Dessuten vil Kina og India alltid hevde at de rike landene, som bærer hovedansvaret for verdens utslipp, må gå foran med et godt eksempel. Men det viktigste rike landet, USA, er ribbet for handlekraft etter at president Obama snublet i forsøket på å få vedtatt en amerikansk klimalov.

DET GÅR knapt an å overvurdere de negative effektene av Obamas klimanederlag. En pris på CO2 i USA ville hatt store globale effekter, både som et signal til resten av verden, som stimulans til teknologisk innovasjon og gjennom muligheten for å ta ut store utslippskutt i verdens nest mest forurensende økonomi. Nå vil ikke USA ta steget videre i grønn retning før tidligst etter neste presidentvalg. Og neppe heller da.

Utsiktene til en klimaavtale blir ikke bedre av at USA beveger seg i retning av økt proteksjonisme og dyp intern splid. I øyeblikket er det vanskelig nok for Obama å vinne politisk støtte for en lang rekke saker på føderalt nivå, om han ikke skal aksle ledertrøyen i globale forhandlinger også.

I klimaforhandlingene mangler Obama-administrasjonen politisk ryggdekning; den har ingenting vesentlig å forhandle om.

STATSFINANSENE verden over er slunkne, men det vil koste enorme summer å nå lavkarbonsamfunnet. Dersom to graders-målet skal nås, er det ikke nok at de rike landene reduserer utslippene betydelig. I tillegg må den økonomiske veksten i u-landene skje på en miljøvennlig måte, noe de trenger økonomisk hjelp for å klare. Finansiering fra den rike verden er nøkkelen.

StatsministerJens Stoltenberg er satt til å lede den såkalte høynivågruppen (AGF) som arbeider nettopp med finansiering av klimatiltak i utviklingslandene. Oppgaven er å konkretisere bruken av de pengene som ble øremerket i København-avtalen (som fortsatt ikke er formelt vedtatt).

Høynivågruppen AGF bakser med ekstremt vanskelige spørsmål, som priser på utslipp fra flytrafikk og skipsfart. Selv om AGF skulle legge frem gode forslag for FNs generalsekretær innen fristen 1. november, er det lite som tyder på at de vil bli tatt til følge. Uenigheten er og blir for stor.

TOPPMØTET i Mexico vil helt sikkert ikke ende med en bindende klimaavtale, slik heller ikke neste års klimatoppmøte i Sør-Afrika vil det. Kilder som kjenner klimaforhandlingene fra høyeste nivå sier det kan gå ti år eller mer uten at verden når en bindende avtale, med den uenigheten som rår nå.

På de 18 årene som er gått siden FNs klimakonvensjon ble signert, har de globale utslippene av CO2 økt med 30 prosent - og de fortsetter å akselerere. Da må man snart spørre seg: Er FN-sporet den eneste veien fremover? Bred, global samhandling er åpenbart nødvendig for å få ned de globale utslippene, men behøver forhandlingene å involvere alle verdens land, i en forhandlingsprosess som beviselig er langsom, ineffektiv og fylt med uendelige komplikasjoner?

KANSKJE IKKE. Verdens 20 ledende økonomier står for rundt 85 prosent av de globale CO2-utslippene, mens de 100 fattigste landene står for tre prosent. Blant profilerte klimaforhandlere brer det seg en oppfatning om at avtaler må forhandles frem i mindre og mer effektive fora, selv om dette skulle gå på bekostning av alles rett til å påvirke prosessen direkte.

Kanskje er Stoltenbergs gruppe - om ikke annet - en bedre modell for fremtiden: Liten, tett og med deltakelse fra viktige beslutningstakere og sentrale land.

Det brede FN-sporet er blitt et blindspor. Og verden har dårlig tid.

Si din mening om klimaforhandlingene.

Publisert
BT anbefaler

Etter ni år helt uten venner, tok Steinar grep. Hans metode for å få nye kamerater er blitt kopiert av mange.

Steinar Halleland (52) har endelig den trygge vennegjengen han drømte om. Emina og Younes håper å finne det samme.

Sakene flest leser nå

  1. Dordi likte ikke det hun fikk høre på butikken

  2. Ingebrigtsen kunne glise for Branns sjeldne bragd

  3. Her er dommen etter Branns festkamp

  4. Halvparten av covid-19-pasienter sliter med pusten tre måneder etter

  5. FHI anbefaler at flere land blir røde

  6. – Eg er skuffa over det eg såg i parken

Kommentar
Kommentarartiklene i BT blir skrevet av avisens redaktører og kommentatorer. Skribentene har stor frihet til å gi uttrykk for egne meninger. Noen ganger avviker disse fra BTs offisielle syn, som fremmes i lederartiklene.