En tapers fortelling

KOMMENTAR: Øygard-saken er en studie i dårlige strategier. Det er på tide å gi seg.

PÅ TIDE Å GI SEG: Det er vanskelig å vite hva som er advokat Larsens råd, og hva som er resultat av Rune Øygards retthaverske egenrådighet. fremstår ikke som noen enkel klient, skriver Eirin Eikefjord. FOTO: SCANPIX

Eirin Eikefjord
Kommentator i BT

Utfordringen med overgrepssaker er at det, i fravær av tekniske bevis, står om ord mot ord.

Partene forteller hver sin historie gjennom bevis og vitneforklaringer, og det er opp til dommerne å vurdere hvilken versjon de skal tro på. Når det gjelder å presentere en troverdig fortelling, har Rune Øygard og hans advokat Mette Yvonne Larsen bommet totalt.

Da Rune Øygard ble siktet for seksuelle overgrep mot en mindreårig jente, nektet han å la seg avhøre av politiet. Ordføreren rykket i stedet raskt ut i media med to TV-sendte hjemme hos-intervjuer, der han bedyret sin uskyld, avviste alle anklager og lanserte sin forsvarsstrategi nummer én: Han hadde vært en farsfigur for jenten.

I retten fortsatte Øygard å tegne et bilde av omsorgspersonen Rune, som sammen med konen tok seg av en jente som hadde det vondt og vanskelig, nesten som et familiemedlem. På en farslignende måte, beskrev han.

Øygard trodde ikke at et mor-far-datter forhold kunne være mer åpent. Hvorfor de to skulle sove på samme rom? Jo, jenten var så fryktelig mørkredd.

Så fikk han politiets elektroniske spor i fleisen. 559 telefonsamtaler og 3272 tekstmeldinger. 80 A4-sider med utskrifter av Skype-dialoger – med en undertone som selv med all verdens velvilje var vanskelig å mistolke.

Øygard forsøkte likevel. Det var ikke seksualisert. Det var et stammespråk, en sjargong utviklet mellom de to, der det å gå naken var et uttrykk for å være lettkledd og fryse.

Kanskje var det en regulær talemåte for ordføreren å spørre om folk ville gifte seg med ham. Men uansett var det lite å spore av farsfiguren Øygard i Skype-dialogene, eller av noe som kunne bidra positivt til å bedre jentens hjemmesituasjon.

Forsker Eivind Kolflaath ved juridisk fakultet ved UiB har skrevet om fortellingene som presenteres for retten, i boken «Bevisbedømmelse i praksis».

For å unngå å bli domfelt, vil tiltalte gjerne presentere en alternativ, frifinnende fortelling.

Noen ganger fremstår historiene som legges frem for retten lite troverdige. Ifølge Kolflaath kan dette blant annet skje når fortellingen spriker, når sentrale elementer er uklare, når tiltalte presenterer ulike og motstridende historier i løpet av prosessen, eller når atferden virker atypisk.

Øygard ser ut til å ha gjort opptil flere av disse generaltabbene.

Historien om farsfigur er logisk uforenlig med det seksuelle forholdet. Han klarte ikke å forklare innholdet i Skype-loggene på en plausibel måte, og forsøkte å tilpasse sin forklaring ettersom nye bevis dukket opp.

Øygards forklaringer ramlet sammen som et korthus. Det ble raskt tydelig at han hadde viklet seg inn i et nett av løgner.

Selv om Øygard hadde brukt mye tid på å uttrykke «bekymring» for jentens forhold til sannheten, fant retten ingenting som var egnet til å svekke hennes troverdighet. Dommerne trodde overhodet ikke på ham, og forklaringen fikk rettens stempel som oppkonstruert og kunstig.

Øygard ser ut til å ha gjort opptil flere av disse generaltabbene

Burde ikke advokaten hans, den ærgjerrige Mette Yvonne Larsen, bedt ham gi seg der?

Jo. Men i stedet trådte «medieofferet» Rune Øygard frem.

Advokat Larsen kastet vann på møllen, saken ble anket til topps, og i fravær av andre formildende omstendigheter, hevdet de hardnakket og helt til Høyesterett at belastningen av mediedekningen var så enorm at det måtte redusere straffenivået.

Ingenting selger aviser som kombinasjonen sex, makt og avkledde løgner, og sekund-for-sekund-dekningen av Øygard-saken har langt fra vært en stringent utøvelse av samfunnsoppdraget.

For å si det med den treffsikre og evig pressekritiske kommentatoren Sven Egil Omdal: Uansett hvor mye politiske kommentatorer forsøker å løfte den opp på den nasjonale, politiske arena, er det sakens avvikende seksuelle attraksjon som styrer den absurde overdekningen.

Men både Larsen og Øygard har selv bidratt til mye av mediekjøret, gjennom Øygards kalkulerte bruk av media, og Larsens påstander om at forhåndsdømming og hennes umiddelbare imøtegåelse av enhver anklage i pressen.

Det er vanskelig å vite hva som er advokat Larsens råd, og hva som er resultat av tiltaltes retthaverske egenrådighet. Rune Øygard fremstår ikke som noen enkel klient.

Men rettskildene kunne nok vært grundigere tatt til etterretning før saken ble kjørt til topps. Flere, nyere høyesterettsdommer sier det samme som Høyesterett i dagens avgjørelse:

Han har riktignok vært omtalt i mediene på en måte som må ha vært belastende, men det følger av sikker rettspraksis at dette ikke kan tillegges vekt ved straffutmålingen.

I en dom som er lett å karakterisere som et riktig punktum for en trist sak, skjerpet Høyesterett Eidsivating lagmannsretts straff med ett helt år; fra ett år og tre måneder til to år og tre måneder.

Både Larsen og Øygard har selv bidratt til mye av mediekjøret

Mens retten ikke fant en eneste formildende faktor, sto de skjerpende omstendighetene nærmest i kø:

Hun var sårbar, han utnyttet en fremtredende stilling. Det var ingen impulshandling, men jevnlige krenkelser. Aldersforskjellen var betydelig. Tidsmessig lå overgrepene nær grensen for seksuell omgang med barn under 14 år— som har en minstestraff på to års fengsel.

Øygard hadde en sterk og vedvarende vilje til å gjennomføre forbrytelsen, og gjorde kalkulerte og planmessige forsøk på å skjule den.

Selv ikke en knusende dom fra Høyesterett stopper tilsynelatende advokat Larsen.

Hun synes det er «betenkelig» at vår øverste domstol øker straffutmålingen med et helt år når «lagmannsretten etter flere ukers bevisførsel og vurdering fant at ett år og tre måneder var riktig».

Hun mener straffeskjerpingen vil føre til flere overgrepssaker, og at avgjørelsen trolig skyldtes et ønske om økt fokus på slike saker.

Uansett om dette er Larsens egen eller Øygards oppfatning, er det nokså usaklig å hevde at landets høyeste rett skulle ha slike vikarierende motiver.

– Jeg hater å tape, sa advokat Mette Yvonne Larsen til VG for et år siden.

Det er blitt nokså tydelig etter hvert som Øygard-saken har skridd frem. Konkurranseinstinkt hjelper den djerve advokat. Men egenskapen er ikke fullt så gunstig hvis det hele sklir over i prestisje.

Uansett: Dommen kunne knapt vært mer knusende. Det er på tide å gi seg.