Dugnadslandet

Det norske samfunnet forvitrer ikke av at færre er medlemmer i frivillige organisasjoner.

FRIVILLIG FESTIVAL: Færre er medlemmer i frivillige organisasjoner, men folk stiller fortsatt gladelig opp på dugnad, som for eksempel på Tysnesfest. Festivalen mobiliserer flere hundre frivillige. Foto: Odd E. Nerbø

Publisert:

Dugnad er et av de fineste norske ordene. At folk gidder å gjøre ulønnet arbeid for fellesskapets beste er noe av det som får et lite, forblåst land til å gå rundt.

Derfor er det også lett å bli urolig over tallene over medlemskap i frivillige organisasjoner. De går en vei: Nedover. Tidligere var det ikke bare ektefellen man hadde et livslangt forhold til. Det gjaldt også frivillige organisasjoner.

Folk forholdt seg stort sett til én, jobbet frivillig for den og betalte trofast kontingenten. På samme måte som nye familiekonstellasjoner har kommet til, har vi endret måten vi er frivillige på.

Les også

Kjøkken løser ikke eldreomsorgen

En ny bok om det norske sivilsamfunnet, redigert av forskerne Bernard Enjolras (Institutt for samfunnsforskning) og Kristin Strømsnes (UiB) beskriver til dels store endringer. «Scandinavian Civil Society and Social Transformations. The Case of Norway» dokumenterer at noe har skjedd, og såpass mye at det på sikt vil ha en betydning.

Men til det verre? Det er slettes ikke sikkert.

Selv om de store, tradisjonelle organisasjonene mister medlemmer, er ikke dugnadsånden på vei ned med de tallene.

Det har for eksempel blitt mer vanlig å ta et tak for organisasjoner vi ikke er medlem i. Dette høres nesten underlig ut, men det gir mening: Nordmenn ser ut til å være like engasjerte som før, men ønsker ikke lenger å forplikte seg til én organisasjon.

Les også

Det trengs mer enn frivillighet

Endringene er åpenbart en utfordring for de store, gamle organisasjonene, som ikke lenger har en gigantisk, forutsigbar medlemsmasse å dra veksel på når det måtte være.

Samtidig er det mulig å mobilisere langt flere i mer kortsiktige kampanjer. Støtter folk saken, er de klare for å gjøre en ubetalt jobb, selv om de ikke vil gifte seg med organisasjonen. Ifølge forskerne er denne trenden særlig tydelig blant unge, et tegn på at uforpliktende innsats er fremtiden.

Utviklingen forsterkes av digitalisering og sosiale medier, som kan brukes effektivt nettopp til å engasjere og mobilisere langt utover medlemsbasen.

Det dannes også helt nye fellesskap, som kan favne like bredt som de gamle. Et eksempel er dugnadsarbeid for den lokale musikkfestivalen. Tysnesfest, for eksempel, samler hundrevis av frivillige. De dekker inn 800 vakter med ulønnet arbeid. Ganske imponerende, i en kommune med rundt 2800 innbyggere.

Les også

Flyktninger og innvandrere: Bli frivillig!

Velforeninger og andre typer frivillighet i nærmiljøet er i vekst. Disse kan sikkert til dels erstatte folkebevegelsenes sosiale funksjon. Frivillighetsshoppingen gjør kanskje også at vi får et større nettverk og blir eksponert for flere måter å se verden på enn i én, stor organisasjon.

Men de sosiale båndene blir gjerne ikke like sterke når man stiller opp et par timer her og et par timer der, sammenliknet med et lag man deltar i år etter år.

Kristne organisasjoner er blant dem som svekkes mest. Det er mye å si om religionens plass og makt i samfunnet, men det har sine sider når slike fellesskap, gjerne med sterk lokal forankring, blir svakere. I et mer individfokusert samfunn, er det kanskje noe større hull i det sosiale sikkerhetsnettet.

Les også

Den nye avholdsbevegelsen

Forskerne trekker også frem noen demokratiske konsekvenser av endringene i organisasjonslivet. En svakere tilknytning betyr gjerne mindre deltakelse i det interne demokratiet i organisasjonene.

Det er en risiko for at den profesjonelle, lønnede gjengen på toppen får større innflytelse når medlemsbasen er flyktig eller ikke-eksisterende. Forskerne mener dette ikke nødvendigvis betyr at frivillig sektor blir svekket, men at den demokratiske, representative funksjonen kan bli mindre viktig.

Dette er igjen noe som forsterkes av en digital utvikling: Sosiale medier er et kraftfullt middel til mobilisering og spredning av informasjon. Derimot er slike kanaler ofte en svakt utnyttet mulighet for toveiskommunikasjon med organisasjonen.

Sammenliknet med de fleste andre land, har Norge en levende, bred og særdeles verdifull frivillighet. Endres organisasjonslivet, er det et tegn på at samfunnet er i endring. Det er lite å sørge over: Organisasjonene er ikke til for seg selv, men for folkene i den.