Bashars metode

Assad blir, krigen fortsetter. Verre kan det ikke bli.

Publisert: Publisert:

KRIG: Lidelsene i Aleppo er umenneskelige. Ifølge UIB-forsker Teije Donker er konsekvensene av at opposisjonen i Syria taper, farlige. For når president Bashar al-Assads metode er vellykket, vil den antagelig bli brukt andre steder. Foto: AA/ABACA

Frøy Gudbrandsen
Sjefredaktør i BT

Diktatoren ble ikke felt. Den brutale metoden hans virket. De som ønsket et friere Syria, og som ikke døde, de tapte. Regimet som har brukt kjemiske våpen mot sitt eget folk, vil fortsette å styre.

Dette er ingen nyhet. Men når president Bashar al-Assad har tatt tilbake Aleppo, er den vonde sannheten blitt tydeligere.

For folket som begynte protestene mot regimet i 2011, er nyhetene fra Aleppo et stort moralsk tap. De hadde fått nok av ufrihet og ofret alt for noe bedre.

De vet, og vi vet, at slutten ikke blir god.

Det var nok av gode grunner til å kjempe for et nytt regime i Syria. Ingen politisk opposisjon ble tolerert overhodet. Politiske ytringer var farlige.

Etter fem blodige år blir det stadig mer åpenbart at friheten ikke kommer til Syria. For den syriske opposisjonen er tapet av Aleppo katastrofe.

Lidelsene har vart lenge, men de siste dagene har engasjementet for Aleppo tatt av i sosiale medier. Bildene av døde og skadede barn er lett tilgjengelige for alle som vil og ikke vil se. Kravene om at noe må gjøres, og at vi alle må skamme oss, blir høyere.

Men engasjementet følges av en erkjennelse av at helvetet ender der det begynte. Med ufrihet, tortur og diktatur.

Det hele er mørkt.

Ifølge UIB-forsker Teije Donker er det enda verre. For når Bashar al-Assads metode er vellykket, vil den antagelig bli brukt andre steder: «Assad har argumentert for at diktatur er prisen folk må betale for stabilitet i Syria. Nå har krigen gitt ham rett. Budskapet for det første opprøret var at det å undertrykke folket aldri vil gi den stabiliteten som et inkluderende og demokratisk regime kan. Dette budskapet har nå tapt», sier han.

Men ifølge Donker forblir det likevel et faktum at svake stater ikke kan løse problemene sine gjennom vold.

Regimet i Syria har ikke beholdt makten gjennom folkelig støtte, men gjennom utstrakt maktbruk mot opponenter. Assad har ikke sittet ved makten fordi folk stilltiende har akseptert ufriheten, men fordi regimet tvang dem til det.

Hele krigen har vært Bashars metode hele veien: Ta alle metoder i bruk for å slakte ned opposisjon. Voldsmonopolet hans har vært forsvart med bomber og kuler, før som nå.

At Assads strategi har vært vellykket, er en forferdelig konklusjon, fordi diktatorer andre steder kan komme til å bli inspirert. Å systematisk bryte menneskerettighetene og drepe sitt eget folk, viser seg å være en fruktbar vei å gå vei å gå, om man vil sikre seg makten over eget territorium.

Verden er fortsatt full av ufrie land, styrt av mennesker uten respekt for sine egne. Deres innbyggere vil opponere. Derfor er det farlig med en verdensorden som lar brutaliteten være i fred.

Årsakene til at det har gått så galt for den syriske opposisjonen er mange. At opposisjonen er fragmentert er en av dem. Når opprørere har fortsatt å slåss mot hverandre både i og ved Aleppo helt til nå, måtte det gå galt.

Les også

- Hele familien din er drept, og så skal du flykte i armene til de som drepte dem?

Men alt har ikke vært håpløst underveis. I deler av Syria hvor regimet har trukket seg helt tilbake, har demokratisk valgte lokale råd vært til dels velfungerende. De har tatt ansvaret for å gi innbyggerne grunnleggende tjenester som skole, helse, vann og elektrisitet.

Noen steder har de lokale styrene gitt noen glimt av hvordan en mer demokratisk versjon av landet kunne vært, hadde krigen forløpt annerledes. Men det vil sannsynligvis alt bli borte, og den sentralstyrte, autoritære staten vil ta tilbake makten den mistet en stund.

Akkurat det gjør alt enda tristere.

Krigen er ikke over, men Assad blir.

Publisert: