Et lite pust av kosmos

Sangen forsvinner fra skolen. Og med den, en kilde til mening i våre liv.

SYNGENDE VESENER: «Vi er syngende vesener. Vi er kunstneriske vesener. Vi er den skapende apen», skriver gjestekommentator David Vogt, som er bekymret for de estetiske fagene. Bildet viser en gruppe elever fra Nattland skole som synger Abba i en musikal. ARKIVFOTO: Sean Meling Murray

David Chelsom Vogt
Filosof og musiker

Snart står et nytt årskull av førsteklassinger klare, med altfor store skolesekker og like store forventninger foran 13 år i den norske skolen.

Bokstaver, tall, historie, naturfag. En verden av kunnskap venter dem. Men først og fremst teoretisk kunnskap. Alt annet har en beskjeden plass i dagens skole: skuespill, eventyr, sløyd, leirearbeid, håndarbeid, maling, dans og musikk.

Siste nytt om teoretiseringen av skolen kom før sommeren: Regjeringen fjerner sang fra læreplanen i norskfaget, slik de for to år siden fjernet sang også fra den overordnede delen av læreplanen.

Uproblematisk, hevder regjeringen. Den enkelte lærer står fortsatt fritt til å synge med sin klasse. Men gjør lærerne det da? I liten grad, dessverre.

En undersøkelse som Framtida.no har gjort blant 300 kontaktlærere, viser at bare halvparten av barneskoleelever synger på skolen hver dag.

I hver tiende barneskoleklasse synges det én gang i måneden eller sjeldnere. På ungdomsskolen er det bare én prosent som synger hver dag. 81 prosent synger aldri eller sjeldnere enn én gang i måneden.

På videregående har tonen forstummet. To prosent synger én gang i måneden. Resten synger aldri.

Dette er den grå skolehverdagen som vil møte de nye førsteklassingene. De praktisk-estetiske fagene har i lang tid vært nedprioritert.

Timetallet utgjør nå 12 prosent i grunnskolen, mot 20 prosent tidligere. Fokuset på målbare ferdigheter og PISA-testing har gitt dårlige kår for den estetiske tilnærmingen også i basisfag som norsk og engelsk.

Men gjør det noe da? Hva skal vi egentlig med de estetiske fagene i skolen?

Vi skal blant annet ivareta vår kulturarv.

Barneskolelærerne i den nevnte undersøkelsen rapporterte at bare om lag 60 prosent av elevene kan det første verset av «Ja, vi elsker». Og det sto enda verre til med «Nordmannen». Ja, du vet den, «mellom bakkar og berg».

Hvis du kan den sangen, er det antakelig en stund siden du gikk på skolen. Et overveldende flertall av kontaktlærerne anslår at mellom 0 og 20 prosent av elevene kan det første verset.

Vi har en sangskatt i Norge som virkelig er en skatt. Men det er en skatt som ikke deles raust nok med barna.

En rekke studier viser at musikkundervisning, og estetisk undervisning generelt, har en positiv effekt på annen læring.

Man har kunnet påvise utvikling i språklige evner, i IQ, i empati, i hukommelse og i konsentrasjon.

Antakelig bidrar estetisk undervisning også til økt trivsel, særlig, kanskje, for de elevene som ikke er så teoristerke, og som i praktisk-estetiske fag kan finne en arena der de kan blomstre.

Det er også verdt å merke seg at Finland, som jo troner øverst på PISA-statistikken, er kjent for nettopp å satse på de estetiske fagene i skolen, et ytterligere tegn på disse fagenes overføringsverdi.

Dersom vi bare brydde oss om denne instrumentelle funksjonen av kunst og musikk, så ville vi altså ha mer enn gode nok grunner til å styrke de estetiske fagene i norsk skole.

Men det er ikke dette som er de egentlige grunnene. Vi synger ikke for å bli bedre i matte. Vi synger ikke for å lære andre ting. Vi synger, punktum.

Det har en verdi i seg selv å synge sammen, slik mennesker alltid har gjort. Vi er syngende vesener. Vi er kunstneriske vesener. Vi er den skapende apen.

Opplæring av estetiske evner er en kultivering av noe fundamentalt menneskelig.

«Mot kaos skal eg slåss. For å få eit lite pust ‘tå kosmos», synger Stein Torleif Bjella.

Han synger om kunstnerens og sangerens misjon: Å få et pust, et glimt, et sekund i samklang med verden rundt seg. Et øyeblikk når hårene reiser seg og tårene triller. Når man glemmer seg selv og alle ens problemer. I harmoni med ens medsangere. Et øyeblikk med mening i kosmos.

Store ord, kanskje, men nødvendige ord for å beskrive hva det er vi frarøver barna når vi ikke prioriterer å gi dem tilgang til kunstens verden.

Antakelig trengs disse øyeblikkene mer enn noensinne i en tid der mange kjenner på et meningstap i tilværelsen, noe vi ser gi seg utslag i økt forekomst av angst og depresjoner blant unge.

Generasjon Prestasjon føler et press om å være noe betydningsfullt, et press om selv å skape meningen med sin egen tilværelse. La oss gi dem litt avlastning: Noe betydningsfullt utenfor dem selv som de kan koble seg på. Det er dette som er estetisk erfaring.

Altfor mange, både voksne og barn, går rundt med den feilaktige oppfatningen om at de ikke kan synge. Alle kan synge, hvis de bare får anledning til å utvikle sin synging sammen med andre.

Det er vel omtrent som med lesing og skriving. Ingen kan lese og skrive hvis de ikke utsettes for skrift. Men med litt hjelp så klarer man det. Og da åpner det seg et helt univers av mening for den lille leseren.

Det er dette vi må ønske oss for seksåringene som nå står klare ved skoleporten. At skolen åpner flest mulig slike dører for dem, også til kunstens og musikkens univers.