Et velfortjent spark bak

En pupp her og en rumpe der – det får være greit. Men skjevheten mellom kjønnene avsløres raskt når mediebildet ses i sin helhet.

Mathias Fischer
Kommentator i BT.

KVINNEDAGEN: Milagro Blindheim Mauricio (7) var ein av dei ca. 2000 personane som møtte opp på markeringa av kvinnedagen 8. mars. Feminisme trengs – i media og reklamebransjen, på utesteder og arbeidsplasser, i hjemmet og politikken, skriver Mathias Fischer. FOTO: FRED IVAR UTSI KLEMETSEN

For meg er feminisme enkelt: Å anerkjenne at det er urimelige forskjeller mellom kjønnene og at disse i størst grad rammer kvinner, og å ville gjøre noe med det.

Aldri har jeg sett disse forskjellene bli enklere illustrert enn i boken «Den store rumpefeiden – og andre glimt fra medias bakside».

Nettavisenes forsider tapetseres med lettkledde kvinner. Modeller poserer på reklameplakater i posisjoner som verken er naturlige eller ergonomisk hensiktsmessige. En kvinnelig politiker får kjolen anmeldt i ukebladene, og hun omtales som kvinnelig politiker.

Hver for seg kan nok uheldige fremstillinger forsvares og avfeies, men når man ser helheten, kommer virkeligheten for en dag.

Journalist og forfatter Marta Breen har sammen med designer og illustratør Jenny Jordahl satt sammen 140 overbevisende sider med klipp fra aviser og reklame, morsomme tegninger og egne Twitter-høydepunkter, samt noen korte, argumenterende tekster. Resultatet er både trist og morsomt.

Reklamebransjen bør oppleve boken som et hardt spark i ræven. Den bør være en vekker for journalister som tar for lett på valg av ord, kilder og bilder. Jenter og kvinner som trenger ekstra motivasjon for å stå imot det daglige kroppspresset, kan finne hjelp i Breen og Jordahls nådeløse bok.

Kjønnsforskjellene gjennomsyrer samfunnet på alle områder. Inntekt. Yrkesvalg. Representasjon i styre og stell. Fritidsaktiviteter.

FORFATTER: Marta Breen (bildet) og Jenny Jordahl gir denne uken ut boken «Den store rumpefeiden – og andre glimt fra medias bakside». Den illustrerer enkelt skjevheten mellom kjønnene i samfunnet, skriver Mathias Fischer. Lisa Turøy Christiansen

Når «Den store rumpefeiden» konsentrerer seg om mediene, er det nok fordi puppebilder på Nettavisen og pinlige reklameplakater er enkle ofre, men også fordi det illustrerer alle de andre utfordringene feminismen står overfor.

Én av utfordringene er mangelen på kvinner i politikken.

Selv når utviklingen går i riktig retning, klarer media å dumme seg ut. «Kvinnekupp i Oslo-byrådet» skrev en avis da fem av åtte byråder var kvinner. Også i Nobelkomiteen var det «Kvinnekupp». Bystyret i Bergen hadde «Kvinnerevolusjon». Ordbruken gir umiddelbart inntrykk av at kvinnene nærmest har tilranet seg noe ufortjent, og dyttet mennene bort.

Hvordan blir de kvinnelige politikerne omtalt? Som «kvinnelige politikere», vel. Da Hadia Tajik, Anniken Huitfeldt og Jette Christensen var aktuelle som ny nestleder i Arbeiderpartiet, var det selvsagt «kvinnekamp».

Både stort og smått blir beskutt av boken. «Det heter faktisk mensen», skriver forfatterne i et kort angrep på reklamekampanjer som foretrekker å si «Jordbæruka». Og hva er egentlig forskjellen på en kvinnelig og en mannlig brystvorte?

Unødvendige irritasjonsmomenter, kanskje. Men eksemplene får kraft når man ser det i sammenheng med resten av boken.

Les også:

Les også

Kvinnekamp i veien

Les også:

Les også

Avsporinger

Noen enkle klipp fra nettavisene: Se hva buksa gjør med rumpa di! Slik får du fin rumpe! Rumpa viktigere enn brystene! Marianne Aulies 10 beste rumpestunts! Rumpa sier alt om deg!

Du kan jo gjette hva slags bilder som er brukt for å lokke leserne inn i saken. Ikke bare klikker menn inn for å se på kvinnekropp, men artiklene forsterker inntrykket av at kvinner er rumper og pupper og lår. Samtidig øker kroppspresset; budskapet er at kvinner må ha en sexy rumpe for å kunne være fornøyd med seg selv.

Slike artikler er heller ikke kun for å få klikk. De er også uttrykk for at journalister og redaktører synes dette er både greit og interessant.

Selv når man ser forbi de mest ekstreme tilfellene, er den samme tendensen tydelig. Når kvinner først blir intervjuet, får de spørsmål om kropp og familieliv. Når kvinner først er avbildet, skal de være sexy – mens menn ser mektige ut.

Overalt hvor det er mulig å rette opp skjevheten, syndes det.

Statistikken er tydelig. Kvinner er underrepresentert i maktposisjoner og i media. Også i denne avisen.

53 mennesker var sitert i nyhetsartikler i gårsdagens BT, dagen etter kvinnedagen. Av dem var 11 kvinner og 42 menn. Fire av kvinnene var å finne i artikkelen om 8. mars-toget.

Det største ansvaret hviler på journalister og medieledere, som har altfor lett for å gå i forsvarsposisjon.

Men selvsagt har også kvinnene selv et ansvar. Journalister som ringer kvinner, får ofte som svar at det finnes menn som er mer kompetente til å svare. Debattarrangører opplever at kvinner vegrer seg for å stille.

Det samme gjelder i politikken: Det er ikke nødvendigvis mangel på vilje til å satse på kvinner, men det er vanskeligere å få dem til å si ja til verv og listeplass.

Dette er forklaringer, ikke unnskyldninger. At det er vanskeligere å få kvinner til å stille opp, betyr simpelthen at man må jobbe hardere.

Les også:

Les også

Likestillingsombudet må slutte å kjempe for symboler

Les også

Feminisme – det nye f-ordet

Likeledes er det et spørsmål om hønen og egget. De motbydelige reklamene og den håpløse mediedekningen er et resultat av et samfunn i ubalanse, samtidig som trenden forsterkes. Mangelen på kvinner i media og posisjoner, gjør at flere vegrer seg for å være den kvinnen som «stikker seg frem».

Rumpe-artiklene, puppebildene og fremstillingene av kvinner som først og fremst kvinner – de illustrerer hvor skjevt samfunnet er, og de er med på å skape den skjevheten.

Tror du at Norge er ferdig likestilt, at kvinner og menn har like muligheter, og likeverdige posisjoner, ta en kikk på Breen og Jordahls bok. Feminisme trengs – i media og reklamebransjen, på utesteder og arbeidsplasser, i hjemmet og politikken.

Vi må uansett marsjere oftere enn én gang i året, for det er ennå langt å gå.

Også fra Mathias Fischer: