Rulle, eller kunsten å leve et innadvendt og avskåret liv

Vi er i ferd med å utvikle en merkelig aversjon mot å gå. El-sparkesyklene er bare ett av symptomene.

FARSOTT: Hovedstaden er bestrødd av el-doninger av denne typen, noe som har ført til uvant mye sommerlig aggresjon. Spørsmålet er når vi får lignende tilstander i Bergen og andre byer, skriver Frode Bjerkestrand. Geir Olsen, NTB scanpix

Som lesestoff i sommer vil jeg sterkt anbefale Tomas Espedals roman «Gå, eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv» fra 2006.

Ikke bare fordi den er et fabelaktig stykke litteratur, men fordi den er mer relevant enn noensinne. Fordi vi holder på å miste bakkekontakten litt, bokstavelig talt.

Sommerens store forbrukstrend er det mest talende eksempelet. Elektriske sparkesykler er blitt svært populære, etter at samferdselsminister Kjetil Solvik-Olsen (Frp) opphevet 16-årsgrensen i fjor.

I Oslo har det tatt helt av. Der har både salget av el-sparkesykler og bruken av abonnementstjenester vokst til det nær uhåndterlige. Hovedstaden er bestrødd av el-doninger av denne typen, noe som har ført til uvant mye sommerlig aggresjon.

Spørsmålet er når vi får lignende tilstander i Bergen og andre byer.

Les også

Nå kommer de elektriske utleiesparkesyklene

I juni havnet over 100 osloborgere på legevakten etter ulykker med el-sparkesykler. Oslo-politiet frykter dødsulykker. Trygg Trafikk vil ha sterkere regulering og hjelmpåbud.

I Sverige ønsker Trafikstyrelsen totalforbud etter en stygg dødsulykke. I sykkelbyen København er det snakk om å sette tak på antall el-sparkesykler, for å forhindre totalt kaos.

Også i Paris, Berlin, Brussel, Madrid og Wien innfører myndighetene restriksjoner for å tøyle skadeomfang og konfliktnivå.

Sånn er det blitt. Teknologien løper alltid foran politikk og regelverk, og produserer kule og potensielt skadelige ting som skal gjøre alt mulig enklere. Spesielt det å bevege seg.

På veien risikerer vi å glemme noe helt essensielt, en av menneskets mest naturlige egenskaper: Evnen til å gå oppreist - i alle retninger.

Tomas Espedals gå-roman er et nyttig varsel om hva som kan gå tapt på veien.

Boken er en nydelig, ærlig og personlig hyllest til å det å bevege seg langs bakken, med grus eller asfalt under skosålene.

TOMAS ESPEDAL: Gå-romanen begynner med et enkelt spørsmål: «Hvorfor ikke begynne med en gate», står det. Det er godt sagt. Ett sted må man begynne, mener Frode Bjerkestrand. Paal Audestad

Å gå er medisin mot bakrus og selvmedlidenhet. Det er kur for stress, kjærlighetssorg og overvekt, det er oppvåkning og nærkontakt med den virkelige virkeligheten.

Å gå er kunsten å leve i et samfunn, i et fellesskap. Det er forståelsen av at en bevegelse setter i gang en annen, at vi deler alle plasser og rom med mange flere, og at måten vi fører oss på der ute, har konsekvenser for andre.

Espedals roman begynner med et enkelt spørsmål: «Hvorfor ikke begynne med en gate», står det.

Det er godt sagt. Ett sted må man begynne.

Litt senere beskriver han sin egen langsomme ferd bort fra seg selv, på vei ut av byen, via Sandviken, på denne fine måten:

«En sving. Den vakre buen mellom det som har vært og det som skal komme. Jeg elsker denne svingen. Jeg har gått denne svingen mange ganger. Men i dag går jeg den for første gang. Det er slik det føles».

Les også

Ingen promillegrense for elsparkesykkel

Han er ikke alene om å føle det sånn. I historien finnes mange kloke folk som har forstått hvor terapeutisk og forløsende en spasertur kan være.

Espedal siterer selv den danske teologen, psykologen og filosofen Søren Kierkegaard:

«Fremfor alt, tap ikke lysten på å gå. Hver dag går jeg meg inn i en tilstand av velvære, og går bort fra enhver sykdom; jeg har gått til mine beste tanker, og jeg kjenner ingen tanker som er så tyngende at man ikke kan gå fra dem».

Forfatteren D.H. Lawrence hadde også noen filosofiske tanker om nødvendigheten av å gå:

«Den åpne veien. Sjelens store hjem er den åpne veien. Ikke i himmelen, ikke i paradis. Ikke en gang i oss selv. Sjelen er verken der oppe eller i oss selv. Den er en vandrer ned den åpne veien».

Ruller vi gatelangs på el-sparkesykkel, segway eller hoverboard med headsets på ørene, avskjærer vi oss selv fra «sjelens hjem», eller et større fellesskap.

Vi stenger oss ute fra det intrikate nettet av hverdagsrelasjoner vi kaller samfunnet, uten å forbrenne en eneste kalori.

Vi tar mer plass enn vi burde, vi forårsaker uro, utrygghet - og i verste fall personskade.

OVER ALT: El-sparkesykkelen er nok et symbol på den sveiseblinde individualismens seier over fellesskapet. Ikke rart det er krevende å få oss til å reise kollektivt. Geir Olsen, NTB scanpix

Å melde seg ut på denne demonstrative måten er som å vise gatene langfingeren, som å si «føkkit, jeg er ikke til for veien, veien er til for meg».

Slik blir el-sparkesykkelen nok et symbol på den sveiseblinde individualismens seier over fellesskapet.

Ikke rart det er krevende å få oss til å reise kollektivt.

Les også

Test: Elsparkesykkel vs. elsykkel

I Tomas Espedals bok er det en nydelig sekvens, i Tyskland et sted, der de gående ruller ut soveposene og liggeunderlagene, drikker og snakker, midt i hjertet av Europa. Og der, i høyden, stifter de «Langsomhetens parti».

Et parti for dem som er imot alt som går for fort: fly, biler raske tanker, hurtigbåter og ekspresstog. Og sikkert el-sparkesykler og.

For en herlig ide. For et lavmælt, men jublende motsvar til dagens monomane anti-bompenge- og anti-fellesskapsdebatt, som plager Bergen og Norge for tiden.

Et sånt parti kunne jeg tenke meg å stemme på til høsten.