Narkomoralismen

Narkotika møtes med et absurd straffenivå. Stortinget må justere den moralistiske kursen.

Publisert Publisert

Foto: Marvin

  1. Leserne mener

Over 20 personer straffes for bruk og besittelse av narkotika, hver dag. Doprelaterte forbrytelser okkuperer en tredjedel av fengselsplassene. Eirik Jensen anket nettopp en dom på 21 års fengsel.

Rettssystemet flommer over av hasj og heroin og brukerdoser. Fellesnevneren er at narkotika straffes absurd hardt og mye sammenlignet med det ellers så moderate, norske straffenivået.

Den harde linjen skyldes verken forskning eller fornuft, men en trist kombinasjon av populisme og moralsk panikk.

Jussprofessor Eirik Holmøyvik har nettopp kastet selveste Høyesterett inn i legaliseringsdebatten, i en artikkel i Agenda Magasin.

I en fersk dom nedjusterte Høyesterett straffen for å drive med det psykedeliske rusmiddelet LSD. LSD er nemlig ikke særlig farlig. Stoffet er – «basert på dagens kunnskap» – betydelig mindre skadelig enn man antok forrige gang Høyesterett behandlet samme spørsmål, i 1999.

«I mellomtida har ny forsking og kunnskap kome til. Eventuelt har fordommar og moralisme falle frå», skriver Holmøyvik.

Ifølge professoren rokker dommen ved oppfatningen av narkotikakriminaltet som vår tids største samfunnsfare.

«Når ein les Høgsteretts nøkterne gjennomgang av det låge skadepotensialet til LSD, er det nærliggande å spørje: Kvifor er det straffbart å bruke LSD?», skriver Holmøyvik.

Det er et godt spørsmål.

I teorien skal straff være tuftet på det såkalte skadefølgeprinsippet: Kun skadelige handlinger skal straffes. Straffen for narkotika er basert på en vurdering av stoffets farlighetsgrad og skadepotensial. I forarbeidene til straffeloven er det dessuten presisert at straff ikke bør brukes hvis andre reaksjoner er tilstrekkelige, eller hvis skaden er større enn nytten.

Hva da med LSD, som iallfall ikke er noe skumlere enn alkohol?

Det er vel heller moralsk klander – eller dobbeltmoral – som ligger til grunn, mener Holmøyvik.

Men selv om Høyesterett – med solid støtte fra forskningsfronten – finner LSD relativt uskyldig, kan ikke domstolen drive avkriminalisering. Retten er bundet av straffeloven, og den kan bare Stortinget redigere.

På 1970- og -80-tallet var det nærmest en partipolitisk motebølge å markere handlekraft i krigen mot narkotika. Heroinen skyllet inn over Europa, døden kom til Oslo S, og straffenivået økte dramatisk på få år. I 1984 hevet politikerne strafferammen for grov narkotikakriminalitet til lovens strengeste.

«Vi så djevelen personifisert i de narkotikakriminelle på et vis som gjorde at både lovgivning og rettspraksis gikk amok», skrev daværende statsadvokat Lars Frønsdal i Dagbladet i 1999.

Det manglet ikke på advarsler. Også jussbauta Johs. Andenæs stilte seg kritisk til den straffepopulistiske galoppen, som først og fremst rammet nedkjørte narkomane.

«Kriminaliseringen av narkotika kan komme til å bli sett som vår tids største feilinvestering i straff», sa Andenæs, i 1994. Historien har gitt ham rett.

Troen på straff har ført med seg enorme utgifter til politi og fengsel, på bekostning av helsetiltak og forebygging. Den har lagt grunnlag for økt vinningskriminalitet og omfattende organisert kriminalitet, ifølge tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund. Politikernes tro på at strafferegimet har hatt preventiv virkning motsies av virkeligheten, ifølge Lund.

Likevel talte både Andenæs og Frønsdal for døve ører. Begge måtte tåle offentlig refs fra daværende justisminister Grete Faremo.

«Vi firer ikke en tomme når det gjelder krigen mot narkotika», sa Faremo under åpningen av Norsk Politiforbunds landsmøte i 1996.

«Hva i all verden skulle tilsi at ungdommen tar avstand fra narkotika om vi sier at vi ønsker å liberalisere?»

Denne misforståtte omsorgen for ungdommen har fått groteske konsekvenser.

Samfunnets svakeste – folk som bruker rus som selvmedisinering mot psykiske problemer – er gjort til kriminelle. Det er klassejustis på sitt verste.

«De kan ikke gå til politiet, og blir gjort til slaver av sine egne narkolangere», sier den tidligere britiske narkospaneren Neil Woods til Morgenbladet.

Woods er en tydelig stemme for avkriminalisering, blant annet gjennom boken «Good Cop, Bad War».

Han mener – på lik linje med stadig flere – at kampen mot narkotika ikke bare var bortkastet, men også har gjort situasjonen verre.

Stortinget skapte et monster i sin iver etter å krige mot narkotika. Førti år senere sliter vi fortsatt med en narkotikapolitikk basert på moralisme og feilinformasjon. Det er på høy tid med en politisk snuoperasjon.

Gledelig nok har alle unntatt Frp og KrF mer eller mindre gått inn for at rusavhengige ikke skal straffes. Det gir håp om et ruspolitisk paradigmeskifte på Stortinget. Men enn så lenge er straffenivået i utakt med både rettsfølelse og forstand.

Narkotikakriminalitet er riktignok en kompleks materie, som strekker seg fra slitne brukere til kriminelle bander, menneskehandel og drap kamuflert som overdoser.

Det bør ikke være til hinder for at politikerne lytter til fakta og korrigerer en straffepolitikk som har gått amok. Feilinvesteringen i straff kan ikke fortsette.

Publisert