Verden etter virkeligheten

Fakta er halvdøde. Bløff og konspirasjonsteorier lever. Årets ord er «post-sannhet».

2016 har vært et strålende år for alle post-sannhetsprofeter. Løs omgang med det vi trodde var sant, er blitt en politisk øvelse, skriver BTs kulturredaktør Frode Bjerkestrand. Foto: Pablo Bernasconi

Publisert:

Oxford Dictionaries, den ærverdige forvalteren av det engelske språket, har nok en gang fanget tidsånden elegant. Årets ord er «post-truth», eller «post-sannhet» på norsk.

Begrepet er definert slik: «Omstendigheter der objektive fakta har mindre innflytelse i det å påvirke opinionen enn det å appellere til følelser og personlig tro».

Eller for å si det enklere: Bevis er ut. Bløff, spekulasjon og manipulasjon er inn.

2016 har vært et strålende år for alle post-sannhetsprofeter. Løs omgang med det vi trodde var sant, er blitt en politisk øvelse. I dag blir de beste utøverne belønnet i storformat. Donald Trump, USAs nye president, er et godt eksempel på dette.

Også her i Norge har Språkrådet oppnevnt begrepet «post-fakta» til ett av årets bedre nyord. Jeg liker egentlig bedre den norske versjonen. Fakta kan være ubestridelige, sannheten kan defineres like løselig som en neve sand.

Meningsinnholdet er likevel det samme: Det er dårlige tider for den som prøver å føre samfunnsdebatt forankret i fakta og verifiserbare sannheter.

Les også

USA-VALGKAMPEN: Løgner. Grove uttalelser. Lekkasjer.

Begrepet er gått fra å være nokså perifert, til å bli ett av de mest definerende i politisk dagligtale over store deler av verden. Folkene på Oxford Dictionary mener det oppsto i et essay i magasinet The Nation av den avdøde dramatikeren Steve Tesich i 1992.

Han skrev om alle løgnene og propagandaen rundt Iran-Contras-skandalen på midten av 1980-tallet. Tesich mente deprimerende nok at «vi, som frie mennesker, har frivillig bestemt oss for å leve i en post-sannhetsverden».

Filosofen og statsviteren Hannah Arendt var mer fremsynt. I 1967 skrev hun: «Siden løgneren kan forme sine «fakta» for profitt og lyst, eller til og med til hans publikums grunnleggende forventninger, vil han lyde mer overbevisende enn sannsigeren».

To internasjonale hendelser i år har ført begrepet til topps: Brexit og det amerikanske presidentvalget.

Da Brexit-kampen i Storbritannia spisset seg til, var den førende løgnen at EU-medlemskapet kostet unionen 350 millioner pund i uken. Helt på trynet feil, men blandet med ilter nasjonalisme, blir slike tall fort «reelle».

I august ble verden for alvor kjent med bløff som metode i politisk prosess. Årsaken til det, var Mr. Donald Trumps valgkamp.

Les også

DEBATT: Vestlig autoritær populisme på kraftig fremmarsj.

Trump har gjort post-sannhet til kunst. Dette er mannen som hevdet at president Barack Obama grunnla terrororganisasjonen IS, og at global oppvarming er en kinesisk svindel. Uten å få en ødeleggende sving i sveisen.

Den amerikanske faktasjekk-nettsiden Politifact.com har undersøkt Trumps uttalelser i valgkampen. Hele 70 prosent befant seg mellom kategoriene «nokså usant» og «hårreisende usant» («pants on fire»).

Dette er ikke bare noe de driver med i utlandet. Også norske politikere lar seg inspirere. For et par uker siden satt tidligere Frp-leder Carl I. Hagen på Dagsnytt 18 og praktiserte samme sannhetsgymnastikk.

«Klimahysteriet er et rent bedrageri. Det er ingen nevneverdig sammenheng mellom CO₂-utslipp og temperaturene», hevdet Carl I. Hagen. «Politikere og byråkrater forvrenger fakta», mente han.

Han ble selvfølgelig avkledd på flekken, av en klimaforsker i samme studio. Spørsmålet er om det betyr noe. Det gjenstår å se hvor stor politisk gevinst Hagen kan hente på det slitne tøvet sitt. Stortingsvalget er til høsten.

Sammen med post-sannheten kommer dens faste følgesvenn: Konspirasjonsteorien.

Ta nevnte Carl Ivar. Han mener Cicero senter for klimaforskning bare farer med fusk og fanteri. Grunnen: De er finansiert av staten, og gjør derfor akkurat det staten vil. I Hagens verden finnes altså ikke uavhengig forskning, absurd nok.

Denne merkverdige logikken går igjen over alt. De som forfekter det motsatte av Carl I. Hagen er enten bløffmakere og del av en større plan for å suge skattepenger ut av vanlige folk, for å slippe å finansiere eldreomsorg og billig bensin og børst.

Les også

HAR LÆRT AV TRUMP: Carl Ivar will make Norge greit igjen.

Her spiller Hagen kynisk på en voksende trend: Tvilen på at staten egentlig vil sitt eget folk vel. Store velgermasser tror rett og slett ikke på informasjon de får fra myndighetene.

Hele 48 prosent av Donald Trumps velgere har absolutt ingen tillit til økonomisk statistikk fra staten; arbeidsløshetstall, inflasjonstall, husstandsforbruk og brutto nasjonalprodukt og sånne ting.

Hvordan skal du diskutere verdensbilder når kjente fakta bare blir avfeid med et fnys? Og hva gjør dette med tilliten til demokratiet på sikt?

Når statens troverdighet smuldrer, står demagogene klare til å overta. Valget i USA viser hvor galt det kan gå.

Felles for alle post-sannhetsapostler er at ingen løgner, uansett hvor himmelropende ville de er, får særlige konsekvenser. De mest spektakulært vanvittige av dem, også de som fører til krig, nød og død, legges under tepper av tåke.

Det fremste eksempelet er kanskje invasjonen i Irak i 2003. Hele grunnlaget for krigen, at Saddam Hussein hadde masseødeleggende våpen, var en forfalskning. Ingen av statsmennene som fremmet den, verken George W. Bush, Dick Cheney eller Tony Blair, har stått til ansvar for tragedien.

Les også

ASLE TOJE: Løgnpresse i en post-fakta verden.

Er det noe historien bør lære oss, så er det hvor enkelt det er å manipulere hele nasjoners befolkninger til å tro på et tvilsomt formål, bare kynismen er stor nok.

«Det krever frivillig blindhet dersom vi ikke ser parallellene mellom fascismens fremvekst i 1930-årene og vårt nåværende politiske mareritt», skriver nobelprisvinneren Paul Krugman i New York Times.

Hva kommer etter post-sannhet? Kommer det en kraftig korreksjon, når politikere som løy seg til topps blir avslørt og står der i bare undikken?

Det er vanskelig å si. Post-sannhetsbølgen kan også få en selvforsterkende effekt. Når dagens demagoger blir avslørt, øker mistilliten til fakta, forskning og demokratiske institusjoner kanskje enda mer. Og der står paradoksalt nok mer kyniske demagoger klare til å overta.

Da er vi virkelig ute og kjører. Så spørsmålet er: Overlever fakta 2017?