Valget uten Frank

En valgdag uten Frank Aarebrot er som en flaggdag med nakne stenger.

FOLKEOPPLYSEREN: Frank Aarebrot var det nærmeste vi kommer en moderne skald, men med forskning og fakta som sitt budskap, skriver politisk redaktør Frøy Gudbrandsen. Foto: Jan M. Lillebø (arkiv)

Publisert:

Frank Aarebrot hadde fortjent å få vite hvordan stortingsvalget ender. Vi hadde trengt ham til å forklare. Mandag blir en valgdag der noe mangler.

Professoren ble en kultfigur. Han drev formidling av kunnskap til det ekstreme. Han var kunnskapens fredelige geriljasoldat, som kjempet på alle fronter mot ignoranse og politisk passivitet.

Han var en akademiker som brukte mest tid utenfor akademiske kretser. Han møtte folk og folkevalgte der de var, og nådde derfor langt flere enn noen annen norsk forsker.

Når du kjenner dem du snakker med, er det også lettere å treffe med budskapet. Alle kjente Frank Aarebrot, og han kjente Norge bedre enn noen.

Les også

– Han var en bauta i ordets beste forstand

Illustrasjon: Marvin Halleraker (arkiv)

Aarebrot var antielitisme i praksis. Ingen forening for liten, ingen bygd for utilgjengelig, ingen journalist for fersk. Aldri et tema på siden.

Som regel fantes det noen med mer kunnskap om det han snakket om. Men de var gjerne tause eller evnet best å formidle til sine egne.

Knapt noen var likevel kunnskapsrik om så mye. Frank Aarebrots store fordel var hans bredde. Hans kompetanseområde omfattet jorden og universet. Han kjente like godt detaljene i bygdesaker fra Hardanger som kommunismens fall.

Vel kunne han sveipe over mye på kort tid, men det gikk fordi han klarte å gå til kjernen. Når folk forsto hva han forklarte, var det ikke fordi han snakket om enkle ting. Han hadde ansvar for å innvie ferske studenter i hvordan lange linjer henger sammen. Stein Rokkans teorier, for eksempel, er ikke for pyser.

Han forsto at folkeopplysning må ta utgangspunkt i hva folk vil vite. Der andre forskere vegrer seg for å svare på spørsmål de ikke har fordypet seg i, tenkte Aarebrot annerledes: Ethvert nysgjerrig spørsmål fortjener et svar.

Han begeistret ferske studenter, fordi han snakket om fag slik at de forsto. Han var sammen med dem. Han roste dem for spørsmål, selv om – eller kanskje fordi – de ledet ham på siden av pensum.

Les også

Frank Aarebrots sønn etter farens død: – Hjemme hos oss måtte vi lære oss å ta ordet

Det er unikt at så mange trykker en valgforsker til sitt bryst. Hans popularitet skyldes ikke at hans forskning var mer spennende enn andres. Han fikk oss på limpinnen, fordi han skjønte hva vi var interesserte i, begynte der og dro oss inn i valgsystemenes vidunderlige verden.

Han akket seg ikke over journalisters dumme spørsmål, men svarte og forklarte.

Det er nettopp derfor han har gjort mer for folkeopplysningen enn noen andre norske forskere. Han kunne monologens kunst, men det var ikke ved å fremheve seg selv han briljerte. Han kunne lett, gjennom frie assosiasjoner, vri svaret over på valg i land langt borte. Han kunne lure i oss kunnskap om det vi ikke egentlig spurte om.

Aarebrot var etter hvert i alle kanaler og på alle flater. Men hans form forble den samme: Forelesningen. Den muntlige fortellingens kraft var alltid hans middel. Da han i 2014 fortalte 200 års historie på NRK, satt folk i stuene som rundt et nasjonalt leirbål.

Han var det nærmeste vi kommer en moderne skald, men med forskning og fakta som sitt budskap.

Frank Aarebrot og valgdagen er så nært forbundet at det er vanskelig å se for seg den ene uten den andre.

På valgdagen heises flaggene til ære for demokratiet. Men når valgforskningens største kjendis har gått bort, da vil flaggene være der også for ham.

Valget blir ikke det samme uten Frank.