Den globale uorden

Omstendighetene reduserer dommen mot Saddam Hussein til et fremskritt for menneskeheten.

Publisert Publisert
  • Georg Øvsthus
iconDenne artikkelen er over 13 år gammel

Det er positivt at diktatorer blir stilt for retten og dømt for sine ugjerninger. Det var dette som skulle bevise utviklingen av en internasjonal orden som gjør ledere strafferettslig ansvarlige for hva de driver med. Men rettssaken mot Saddam Hussein devalueres som en demonstrasjon av fremskrittet.

Først ved måten den ble mulig på, gjennom USAs krig mot Irak uten FN-mandat og holdbar begrunnelse. FN får ikke orden på verden. Det blir ikke bedre om en stat krever kommando— og politirollen.

Saddam Hussein ble tilgjengelig for domstolene fordi Bush-administrasjonen ville ha akkurat ham vekk, ikke fordi man i Washington var mer opprørt over denne diktatorens gjerninger enn andres. Saddam Hussein var et uberegnelig, politisk problem, ikke et menneskerettsproblem. Han var for øvrig ikke et menneskerettsproblem for lederne i den arabiske verden heller. Noen av dem kan nå føle ubehag fordi en tidligere lederkollega vitterlig er dømt. Av arabere. Og kurdere. Det er da noe.

Dernest reduseres verdien av rettssaken i Irak fordi den ikke viste en rettsstat, men et iraksk kaos. Forsvarsadvokater ble drept. Dommere klaget på politisk innblanding, eller opptrådte som diktatorens forsvarer.

Videre ble Saddam Hussein dømt til døden. Noe annet kunne ikke ventes i Irak nå. Men en internasjonal rettsorden forbindes med oppheving av dødsstraff. Det skulle også gjelde Irak. Selv om Nürnberg-domstolen, som har fått status som den nye ordens forløper, idømte dødsstraffer, i likhet med det demokratiske Norge under rettsoppgjøret etter 1945. Utvikling knyttes til at man tar forbryterne uten å ta deres liv.

Ikke ett folk

Det er ikke et samlet iraksk folk som tar oppgjøret med en diktator. I stedet for en forenende dom over fortiden ble rettssakene en påminnelse om splittelsen. De får ingen nasjonalpedagogisk effekt.

Den første dødsdommen gjaldt overgrep mot shia-muslimene. Rettssaken som nå følger dreier seg om massive forbrytelser mot kurderne. Irak har tre etniske hovedgrupper, kurdere og arabiske shia- og sunnimuslimer. De to første ble holdt nede av Saddam Hussein, og hyller dødsdommen hans. Sunniene var diktatorens folk, uten at det innebar at alle sunnier hadde gode dager mens diktatoren forfulgte de andre. De ser rettssaken som uttrykk for shiaenes og kurdernes overtakelse av makten i Irak, på bekostning av sunniene.

Galt nok uten ham

Den negative effekten av rettssakene mot Saddam Hussein kan likevel overdrives, uten at det ligger en beroligelse i å hevde det. Motsetningene skapes ikke av ham. Saddam Hussein leder ikke mer. Han er historie også for sunniene. I oppgjøret om makten i dagens Irak foregår en etnisk-politisk krig uten den dømtes hjelp.

Et alternativ hadde vært å føre sakene mot eksdiktatoren og hans nærmeste medarbeidere for en internasjonal domstol uten tilknytning til Irak. Slobodan Milosevic ble sendt til Haag, til domstolen for det tidligere Jugoslavia.

Men den gang mente noen at serberne burde ha dømt ham selv, av nasjonalpedagogiske grunner. Nå kunne de trekke på skuldrene og kalle Haag-domstolen verdens urettferdige dom over hele Serbia. Milosevic døde før han ble dømt av noen.

Om folk som Milosevic og Saddam Hussein dømmes hjemme eller ute, vil det uansett utløse kritikk. Man tvilte på om serberne ville, torde eller kunne dømme Milosevic. Det ble Haag.

Vi kan ende med argumentet om at Saddam Hussein ikke burde dømmes i det hele tatt av hensyn til husfreden i Irak, og i alle fall ikke av irakere. Det siste kan diskuteres rasjonelt. Det første, å ikke dømme, fremstår som en umulighet og motsier en ny rettsorden, som her paradoksalt fikk en anledning fordi USA overkjørte FNs globale orden med sin krig. Noe som altså tærer på rettssaken som mønster for utvikling. Men USAs måte var i pakt med dets syn på global orden, rettslig så vel som politisk.

Stormakters følsomhet

Domstolen for det tidligere Jugoslavia, domstolen for Rwanda og opprettelsen av den permanente internasjonale straffedomstolen, ble sett som milepæler for den nye rettsorden. Men USA avviste den faste domstolen, fordi en supermakt ikke godtar en instans overordnet egne institusjoner. Bare amerikanske domstoler skulle dømme amerikanske soldater, et alternativ uten automatikk, viste det seg da mishandlingen i Abu Ghraib-fengselet måtte avsløres for all verden før det ble tatt affære.

For USA var det greit at irakerne gjorde opp med diktatoren. En internasjonal Irak-domstol nærmet seg da også overstyring av USAs planer i Irak. Stormakter er vare for slikt. USA er ikke alene om følsomheten. Bare spør Russland og Kina.

fakta

  • Saddam Hussein Abd al-Majid al-Tikriti er Iraks tidligere diktator
  • Født 28. april 1937
  • Ble president i Irak i 1979, etter et internt kupp. Ble avsatt i 2003, etter en USA-ledet invasjon
  • Tatt til fange 13. desember 2003. 5. november i år ble han dømt til døden for drap på 148 shia-muslimer i Nord-Irak i 1982
  • Ny rettssak er innledet basert på anklagen om folkemord på kurdere i det nordlige Irak i 1988

DØMT TIL DØDEN. Saddam Husseins dom er ikke et skoleeksempel for verden. Til det har rettssakene mot ham for mange minusfaktorer. ARKIVFOTO: SCANPIX Foto: POOL

Publisert
BT anbefaler

«Da alt var over, spilte Lars Arne Nilsen til 10 på børsen. Sjefene hans, derimot ...»

Lars Arne Nilsen avsluttet raust, ydmykt og med storsinn.

LES SAKEN

Sakene flest leser nå

  1. Nytt cruiseskip med smitte i Norge – passasjerene isoleres i lugarene

  2. E16-kaoset: Veien er åpnet etter å ha vært stengt i fire timer – kø mellom Vaksdal og Dale

  3. Døde på sykehuset etter trafikkulykke

  4. Årets konfirmanter i Grieghallen får bare ta med én gjest hver

  5. Beirut: Minst 50 døde, 2700 skadet

  6. Her får elsparke­syklene bare kjøre i seks kilometer i timen

Kommentar
Kommentarartiklene i BT blir skrevet av avisens redaktører og kommentatorer. Skribentene har stor frihet til å gi uttrykk for egne meninger. Noen ganger avviker disse fra BTs offisielle syn, som fremmes i lederartiklene.