Norge kan redde Natos forsvarsevne

Europa er avhengig av USAs evne til å forsvare oss. Den evnen er sterkt svekket, men Norge kan enkelt fikse problemet.

Publisert Publisert

KAN HJELPE Nato: – Norge kan løse ett av USAs og Natos største militære problemer, skriver Ståle Ulriksen. Her sitter statsminister Erna Solberg (H) på med Forsvarets Leopad 2-stridsvogn, under militærøvelsen Trident Juncture i 2018. Foto: Heiko Junge, NTB scanpix (Arkiv)

  • Ståle Ulriksen
    Forsker på Sjøkrigsskolen
  1. Leserne mener

Nato har mye å slite med. Alliansen har alltid vært både en politisk og en militær organisasjon. I forrige uke ble dype politiske motsetninger demonstrert for åpen scene i London.

De militære svakhetene er ikke så tydelige.

Men Natos militære troverdighet bygger på USAs evne til å støtte Europa. På den ene siden handler dette om avskrekkingen som ligger i USAs arsenal av kjernefysiske våpen. På den andre siden står de konvensjonelle styrkene: hær, marine, flyvåpen og marineinfanteri.

Under den kalde krigen sto store amerikanske bakke- og luftstyrker i Europa. US Navy hadde store flåter i Middelhavet og Atlanterhavet. Og US Marines hadde store forhåndslagre i Norge.

Les også

Morten Myksvoll: «Nato ser til verdsrommet. Det gjer Noreg endå meir avhengig av alliansen.»

I dag står det bare små amerikanske styrker i Europa. I krise og krig må de fraktes over Atlanterhavet. Personellet kan sendes med fly. Men nesten alt materiell og alle forsyninger må fraktes med skip. Og her er problemet.

USA har tilgang til tre flåter av transportskip. I den aktive flåten er det bare 15 skip, med en gjennomsnittsalder på 30 år. Den statseide reserveflåten består av 46 meget gamle skip, i snitt 44 år gamle.

Den kommersielle flåten som kan mobiliseres, består av 60 skip. USA har rett og slett for få ro-ro-skip (roll-on, roll-off) og spesialtankere til å møte behovet. Det er også for få sjøfolk. USA vil slite med å bemanne reserveflåten.

RULLER INN: Her blir Nato-materiell fraktet i land i Fredrikstad fra ro-ro-skipet Ark Germania. Formålet var øvelsen Trident Juncture i 2018. Foto: Heiko Junge, NTB scanpix (Arkiv)

Kollega Åse Gilje Østensen og undertegnede har nylig ferdigstilt et prosjekt der vi rett og slett spør om Norge kan gjøre noe med dette.

Vil det være mulig for Norge å inngå en avtale med USA der Norge stiller med deler av sin handelsflåte og dekker USAs behov innenfor Natos ansvarsområde og i en situasjon der artikkel 5 i Atlanterhavspakten har blitt aktivert?

Vi tror svaret er ja. I så fall kan Norge løse ett av USAs og Natos største militære problemer.

Mangelen på store ro-ro-skip og spesialtankere er et strategisk problem for hele Nato. Men Norge har også lokale utfordringer.

US Marines har forhåndslagret materiell i Trøndelag. Dersom disse styrkene skal brukes andre steder i Norge, er det Norges ansvar både å frakte dem og å sikre transporten.

Dagens praksis er enten å kjøre E6, kjøre gjennom Sverige eller med noen få store skip ut i havet. Det er et åpent spørsmål om ruten gjennom Sverige vil være tilgjengelig i krig. Men det er helt sikkert at begge de to andre alternativene da vil være svært risikable.

Vi tror at bruk av den norske kystflåten og offshoreflåten og indre led langs kysten vil være et mye sikrere og mer effektivt alternativ.

Les også

– Jeg lærte tidlig å vaske opp, for å si det sånn, sier Yngve Skoglund. Nå blir karen fra Vallaheiene sjef for Natos stående maritime styrke.

Vi tenker ofte på Norge som et lite land. Men Norge er en av verdens maritime stormakter. Norge har en av verdens største, mest moderne, og mest verdifulle handelsflåter.

Den norske handelsflåten konkurrerer og klarer seg godt i et meget tøft globalt marked. Dette er meget profesjonelle aktører.

Selv uten kystflåten og fiskeflåten kontrollerer norske redere nesten 1800 havgående skip. USA mangler minst 22 ro-ro-skip, norske redere har 160 slike. USA mangler 77 spesialtankere, norske redere har rundt 240.

Sist jeg talte hadde Odfjell alene 76 slike skip. Offshoreflåten teller hele 550 fartøyer.

Skipene som eies av norske redere er delvis under norsk og delvis under utenlandsk flagg. De sistnevnte kan flagges hjem i løpet av dager og timer om behovet melder seg.

Skipene står i direkte forbindelse med Rederiforbundet og krigsforsikringen.

Rederiforbundet får et lite årlig tilskudd fra staten, og har en liaisonoffiser fra Forsvaret. Sammen fungerer disse som et meget effektivt hovedkvarter med global oversikt og situasjonsforståelse. På toppen av dette sitter ærverdige Nortraship som kontrollorgan.

Les også

BT på leiarplass: «30 år etter Berlinmurens fall svekker alliansen seg sjølv.»

Det var handelsflåtens innsats under første verdenskrig som sikret fransk støtte til at Norge fikk suverenitet over Svalbard etter krigen. Handelsflåten var også Norges uten sammenlikning viktigste bidrag til den allierte seieren i andre verdenskrig.

I dag vil et tilsvarende bidrag være langt viktigere for Nato enn noe Forsvaret vil være i stand til å levere.

Tidligere var handelsflåten bemannet av norske sjøfolk. Eierforholdene var oversiktlige. Dette er ikke alltid tilfelle i dag.

Derfor kan ikke staten bare rekvirere skipene i krig og regne med at alt skal gå bra.

Bruk av handelsflåten som et verktøy i krise og krig må planlegges og forberedes på forhånd. Antakelig må dette baseres på kontrakter. Rederne og sjøfolkene må finne seg i at selskaper og individer sikkerhetsklareres.

Men da må også staten være villig til å gi rederne og sjøfolkene noe tilbake. Etter mange samtaler med redere og deres organisasjoner er vi sikre på at mange av dem er meget velvillig innstilt.

Slike utfordringer er overkommelige. I forsvars- og sikkerhetspolitisk sammenheng er dette lavt hengende frukt med meget stor verdi.

En slik avtale vil gjøre godt for Norge, godt for USA og godt for Nato.

Publisert