Kniver som slipes

Innen lagidrett svinger det av en real omkamp. I krig er den dødelig.

  • Morten A. Strøksnes
Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over 12 år gammel
iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av BTs kommentatorer og redaktører, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

DENNE UKEN FORLOT amerikanske kampstyrker Irak. Om et lite år er det afghanernes tur til å ta over ansvaret for egen sikkerhet. Uansett hvordan man regner: Begge krigene har vært en enorm moralsk og økonomisk fiasko. Flere hundre tusen irakere og afghanere er drept.

Krigen ble startet av en amerikansk administrasjon som visste å ri på de mørke sidene av den amerikanske patriotismen. Blendet av kynisme, maktarroganse og naivitet gikk man til krig. Ved hjelp av bomber og raketter skulle man skape «et nytt Midtøsten». I samme slengen fikk man kontroll over Iraks olje og fjernet Israels fremste fiende.

Det er snart et halvt år siden valget i Irak. Noen ny regjering er ennå ikke utpekt. Koalisjonene sitter på gjerdet og venter på at USA skal forlate landet. Det samme gjør Iran og Tyrkia. Ingen har tjent mer på USAs krig og okkupasjon i Irak enn USAs store fiende Iran.

IFØLGE TARIQ AZIZ , som var Saddam Husseins visestatsminister, kastes Irak nå til ulvene. Mange nøytrale analytikere deler hans oppfatning. Volden har økt kraftig i det siste ukene. Tirsdag alene drepte en bombe 59 irakere i Bagdad. Amerikanernes nærvær har skapt en skjør og kunstig stabilitet de siste par årene, etter mange år med borgerkrig. Så snart de reiser blir det omkamp i Irak. Man kan nesten høre lyden av kniver som slipes.

Mange amerikanske soldater vil bli sendt rett fra Irak til Afghanistan — altså fra asken til ilden. Afghanistan skulle være den gode krigen. Den var tilsynelatende langt mindre tvilsom, også folkerettslig sett. Osama bin Laden brukte landet som base for angrep mot Vesten. Han fikk beskyttelse av et Taliban som til sammenligning fikk Saddam Husseins regime til å fremstå som et sosialdemokrati. Her kunne også Norge - som NATO-land og amerikansk alliert - delta med god samvittighet.

AT AFGHANISTAN BETYR trøbbel kunne grekerne, perserne, britene, russerne og selv Djengis Khan ha fortalt oss. Hvorfor trodde vi at afghanerne skulle akseptere vår okkupasjon? Fordi verdiene vi ønsket å påføre det afghanske samfunnet var så edle? Det samme trodde nok alle som har invadert landet før oss.

Sovjetrusserne skulle redde Afghanistan fra reaksjonære islamske krefter. De brakk ryggen på det. Islamistene vant, ikke minst på grunn av amerikansk støtte. Nå kjemper vi mot de samme folkene. Osama bin Laden var én av dem. Historien gjentar seg med en forbløffende grad av ironi.

HVORFOR DØR og såres norske soldater i Afghanistan, riktig nok uten å være i krig? Jo, for fred, stabilitet og demokrati.

Det går til helvete så det synger. Ingen tviler på at president Hamid Karzai jukset seg til fjorårets valgseier, eller at han har bygget opp et gjennomført korrupt system. Hans navn er synonymt med «forræder» og «skurk» i hele Midtøsten. Presidenten fremstår som stadig mer paranoid, og skal to ganger ha truet med å gå over til Taliban hvis Vesten fortsatte å presse ham til reformer.

Denne mannen er vår eneste allierte. Karzai forsøker å sjonglere makten i landet. Men han har så mange baller i luften at alle stirrer og lurer på når det kommer til å rase. Svaret er innlysende: Når vi ikke lenger betaler for at Karzai kan bestikke lokale stammeledere.

VI SKULLE SKAPE fred, stabilitet og utdanne kvinnelige afghanske astronauter. I løpet av det siste året er seks hundre jenteskoler blitt angrepet. Afghanske hærstyrker er knapt i stand til å beskytte seg selv. Opiumsproduksjonen er skutt i været. Ni år etter 11. september 2001 er Osama bin Laden utrolig nok på frifot. For hver koalisjonssoldat som drepes, dør eller lemlestes hundre uskyldige afghanere.

Det internasjonale samfunn har pøst mange tusen milliarder inn i Afghanistan. Hvorfor bygges det knapt veier, skoler og annen infrastruktur? Det skapes ikke nye jobber.

I dag finansierer Vesten begge sider i en konflikt som åpenbart er en borgerkrig. Der går pengene.

FOR NOEN FÅ uker siden ble det holdt en internasjonal stor konferanse i Kabul. Den handlet om Afghanistans fremtid. Førti utenriksministere samlet seg for å diskutere veien mot bedre styresett, sikkerhet og utvikling. Viktigst av alt var det å vise at man i det hele tatt er i stand til å arrangere et internasjonalt toppmøte i Afghanistan.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre hevdet at konferansen representerte «nok et steg på veien mot fullt afghansk eierskap og ledelse av egen sikkerhet og utvikling.» Personlig setter jeg ingen norske politikere over Støre. Men hva angår det nære Østen er han like full av fagre ønsker og tomme fraser som sine forgjengere.

Konferansen ble ikke et symbol på fremgangen i Afghanistan, men det motsatte. Hele Kabul måtte stenges av. Folk fikk fri fra jobben, for i Kabul er enhver ansamling av folk en terrortrussel. Flyet til FNs generalsekretær ble beskutt under innflyging til Kabul.

VI HAR INGEN moralsk forpliktelse til å gjøre noe vi ikke er i stand til å gjøre. Det er ikke rasjonelt å bli værende i Afghanistan for enhver pris. At vi ikke har fikset landet til nå, betyr ikke at vi kommer til å gjøre det snart.

Tvert om. Så snart vi er ute skal kortene stokkes på nytt, både i Irak og Afghanistan. Omkampen kommer til å bli stygg.

Bør norske soldater bli i Afghanistan? Bruk kommentarfeltet.

Publisert: