Vi som gråter

Gjennom hele livet har jeg vært en som gråter. Og det er jeg veldig glad for.

VI TÅREPERSER: Selv om jeg bor i samme by som foreldrene mine, gråter jeg alltid når juleferien er over og jeg skal «flytte» hjem igjen til meg selv. Hulkende går jeg ut døren, til stor underholdning for familien som er vant til å se denne forestillingen hvert eneste år, skriver Marie Amdam. Elias Dahlen

Marie Amdam
Musiker og student

Hvorfor gråter vi? Og hva gråter vi av? Hvorfor kan noen gå hele livet uten å så vidt felle en tåre, mens andre kan ta til tårene for den minste ting?

Jeg er en som gråter. Jeg gråter av mye og jeg gråter ofte. Når jeg kaller noe gråt, mener jeg ikke nødvendigvis alltid den store hulkingen.

Stort sett kommer det som en klump i halsen, stikking i øynene og tårer som begynner å trille.

Det er vanskelig å sette fingeren på akkurat hva som får meg til å gråte. I hverdagen gråter jeg stort sett når jeg blir rørt. Og det skal ikke mye til å vippe meg av pinnen.

Folk som kjenner meg godt er vant til dette, og overraskes ikke lenger over at jeg plutselig sitter og snufser på siden.

Det kan være alt mulig. Filmer, sanger, bøker, reklamer, kommentarer i avisen, to søsken som holder hverandre i hånden, når noen sier de er glad i meg, gjensynsglede, noen som slår i bordet for urettferdighet, jeg blir virkelig rørt av det meste.

Les også

– Vi må alle bli bedre på å spørre venner og bekjente: «Har du det bra i dag?»

Før skammet jeg meg mye over gråtingen. Gjennom hele livet har jeg hatt store problemer med avskjeder.

Med familien var det greit. Alle visste at jeg gråt hver gang jeg tok farvel med dem, så de trøstet meg og lo og synes bare jeg var skjønn som uttrykte så mye kjærlighet.

INDRE OPPRYDDING: Selv om det til tider kan både være slitsomt og ikke minst forunderlig, tror jeg det er noe bra med all denne gråtingen. Faktisk så tror jeg det rydder opp litt innvendig, skriver artikkelforfatteren. Grundseth Dag W

Med venner var det verre. Hver sommer tilbrakte vi på en øy på Sørlandet, og hver sommer møttes den samme ungdomsgjengen.

Når en av familiene skulle reise hjem fra øyen, kjente jeg det. Klumpen i halsen. Jeg kunne gå i dagevis å grue meg. Jeg visste jeg kom til å bryte ut i gråt med en gang jeg måtte ta farvel, selv om jeg var fullt klar over at vi skulle sees igjen neste sommer.

Jeg syntes bare det var så trist. Avskjedene mine var korte, dramatiske, jeg unngikk all øyekontakt. Ingen av vennene mine skulle se at jeg gråt. Så fort det var overstått, løp jeg opp bak hytten på det eneste stedet jeg visste jeg kunne være i fred. På utedo. Endelig kunne jeg hulke ut i fred.

Og det var ikke bare avskjeder med mennesker som fikk meg til å gråte. Også avskjeder til steder gjorde vondt.

Familien min kunne være de eneste menneskene igjen på hele øyen – likevel strigråt jeg hele veien til båten, og var knust over at jeg måtte ta farvel med hytten.

Dette har ikke gitt seg med årene. Jeg så for meg at dette var en veldig barnslig tilknytning til folk og steder. Men det har derimot blitt verre.

Selv om jeg bor i samme by som foreldrene mine, gråter jeg alltid når juleferien er over og jeg skal «flytte» hjem igjen til meg selv.

Hulkende går jeg ut døren, til stor underholdning for familien som er vant til å se denne forestillingen hvert eneste år.

Les også

Hvorfor gutter skal vokse opp til å bli president, mens jentene skal lakke negler?

Likevel skal det sies at jeg kommer fra et hjem hvor gråten henger like løst som latteren.

Hver nyttårsmorgen subbet jeg inn i stuen og oppdaget at min far gråt store tårer foran TV-en. Jeg tok en raskt titt på skjermen og forsto at alt var i sin skjønneste orden – han så på nyttårshopprennet.

Ettersom begge foreldrene mine er like lettrørt som meg, mistenker jeg at jeg har fått en slags dobbeltdose med lettrørthet.

Som voksen er jeg helt avslappet rundt denne gråtingen. Jeg har innsett at jeg er skrudd sammen på denne måten, og tenker stort sett at det bare er fint at jeg er i så god kontakt med følelsene mine.

Det eneste problemet er at tårene lever sitt eget liv. I mange situasjoner blir jeg virkelig overrasket over meg selv og hva som kan sette i gang tåreprosessen.

Jeg har strigrått i et bryllup til to ukjente mennesker hvor Razika var innleid som bryllupsband. («Hvorfor sitter den ene av musikerne og hulker under morens tale?»

Jeg får klump i halsen når styrelederen i borettslaget blir innvalgt for en ny periode. Tårene renner når en kollega jeg så vidt har hilst på skal gå av med pensjon og noen holder en fin tale.

Jeg måtte virkelig kvele et hikst under første strofe av første sang da jeg så filmen «Mamma Mia». «Mamma Mia 2».

Les også

Som barn visste dei at kvar dag kunne bli den siste

Selv om det til tider kan både være slitsomt og ikke minst forunderlig, tror jeg det er noe bra med all denne gråtingen. Faktisk så tror jeg det rydder opp litt innvendig.

Forskeren Stephen Frey mener det er forskjell på tårer. Ifølge hans studier er tårene som kommer når man skjærer løk annerledes enn de tårene som presser seg frem når du er trist, blir rørt eller gråter gledestårer.

Tårene som begynner å renne når du skjærer løk, inneholder nemlig mindre proteiner. Ettersom de «ekte» tårene inneholder mer hormoner enn «løktårene», kvitter vi oss med følelseshormoner når disse slippes ut.

Altså renser man litt opp i det som kan oppleves som trist, rørende eller skremmende.

For min del må denne gråtingen altså være grunnen til at jeg holder meg i en slags balanse.

Jeg sier meg enig med forfatter Charles Dickens i boken om Oliver Twist:

«Det åpner lungene, vasker ansiktet, trener øynene, og roer sinnet, så gråt i vei!»