Sannhetssøkere bringer ikke alltid sannheten

Også berømte varslere og gravende journalister må få kritiske spørsmål.

Publisert Publisert

VARSLEREN: Wikileaks-sjef Julian Assange er gjest under årets Holberg-debatt, sammen med journalist John Pilger. «Publikum bør være forsiktig med å utpeke sine sannhetens riddere. Også avguder kan ha skjeletter i skapet», skriver Frode Bjerkestrand. Foto: VALENTIN FLAURAUD

Årets Holberg-debatt har virkelig høy profil, og handler om kampen om informasjon, falske nyheter og demokratiets tilstand.

Til møtet i universitetets aula lørdag stiller blant andre den kjente gravejournalisten John Pilger på scenen, og varsler og Wikileaks-sjef Julian Assange på videolink fra den ecuadorianske ambassaden i London.

Temaet er alvorlig og aktuelt, og det retoriske hovedspørsmålet er: «Finnes det en voksende krig om informasjon som truer demokratiet vårt og vår evne til å ta informerte beslutninger?»

De fleste vil vel svare et rungende ja. Spørsmålet er heller om de to sannhetssøkerne har alle de rette svarene.

Både Assange og Pilger er berømte og kontroversielle. Mest fordi de har gjort viktig og grensesprengende arbeid med å avsløre krigsmakters hemmeligheter og løgner. Men de siste årene er de to selv anklaget for å ha blitt nærsynte av sin egen agenda.

Ta den berømmelige voldtektssaken i Sverige først. I hele syv år rømte Julian Assange fra en potensiell rettsprosess og dom i Stockholm, i frykt for at Sverige ville utlevere ham til USA, der han er ettersøkt for lekking av statshemmeligheter. Mesteparten av tiden har han sittet i selvpålagt asyl i Ecuadors ambassade i London.

Les også

WIKILEAKS: CIA kan hacke TV-er og mobiler.

Da saken ble henlagt i mai i år, var den offisielle begrunnelsen tilsynelatende logisk. Etterforskningen ble avsluttet fordi alle mulige etterforskningskritt var tatt. For å komme videre, måtte Assange til Sverige i avhør, og det mente svenskene ikke var mulig før saken ble foreldet.

Assange har selv kalt anklagene en «radikal, feministisk konspirasjon».

Hans støttespiller John Pilger har en enda skarpere versjon:

«Den svenske saken mot ham var korrupt. Anklager Marianne Ny har hindret etterforskning, og burde vært dømt. Hennes besettelse i Assange-saken har (…) avslørt den svenske statens sammensvergelse med USA om krigsforbrytelser og utleveringer».

En dyp kløft mellom den offisielle forklaringen og Assange-leiren der, altså. Hvem skal man tro på? Hvem er mest konspirativ her?

Det er påfallende hvor lite sympati Pilger og Assange har for de to kvinnene som har fortalt om overgrep fra Assange. I disse #metoo-tider er måten de to sannhetsapostlene omtaler kvinnene på, skremmende.

Ingen kan utelukke at kvinnenes opplevelser falt inn i den svenske og amerikanske statens dunkle planer for å få Assange utlevert. Men at prosessen fra svensk side skal ha vært en del av et internasjonalt komplott, er en påstand og en teori. Ingen gudsens sannhet.

Dermed virker det som om Pilger og Assange faller for akkurat samme fristelse som andre fake news-produsenter der ute:

De bygger et narrativ rundt en tragisk hendelse som passer inn i deres egne fiendebilder og konspirasjonsteorier.

Assange og Pilger har også fått kritikk for å blande rollen som varslere med en god dose demagogi. Pilger har dekket USAs fordekte sikkerhetspolitikk i mer enn 40 år. Hans USA-kritikk er sviende, men han er samtidig unnfallende når det gjelder Russlands og Kinas imperialistiske tendenser og maktbruk.

Assange er forståelig nok også en bitende USA-kritiker, spesielt etter at Wikileaks avslørte grove overgrep og drap under invasjonen i Irak i 2003.

Les også

LA SEG PÅGRIPE, ELLER BLI I ASYL? Dilemma for Assange etter benådning.

Men samtidig svirrer det påstander om at de to også kan ha latt seg bruke i en møkkete kamp om sannheten og vanlige folks stemmer.

Midt i den amerikanske valgkampen i 2016 lekker Wikileaks Hillary Clintons eposter fra tiden da hun var utenriksminister. Den gangen skrev John Pilger at Hillary var en farligere kandidat enn Trump.

Lekkasjen var trolig medvirkende til at Clinton tapte valget. Senere har den tidligere FBI-direktør James Comey fortalt en senatskomite at det trolig var russerne som forsynte Wikileaks med materialet, for å sikre Trump valgseieren.

Og spørsmålet henger der fremdeles: Hvordan kunne Assange og Pilger mene at Trump, som ikke akkurat er åpenhetens fyrtårn, var den mest egnete kandidaten?

Les også

WASHINGTON POST: Putin ga direkte instruksjoner om å svekke Clinton.

Også Pilger og Assange har en agenda. Assange kjemper for sin egen frihet, og Pilger slåss mot amerikansk imperialisme og aggresjon.

Begge deler er legitime. Men de to er verken nøytrale eller objektive. Begge er farget av sterk ideologisk overbevisning, og er dermed nøye med hvilke fakta de fremhever, til hvilket formål.

De to australierne har satt kraftig spor etter seg i internasjonal journalistikk og politikk. Men det gir dem ikke automatisk fritak fra alle journalistikkens spilleregler. Dette betyr at også de må tåle kritiske spørsmål om agenda, vinkling, motiver og mål.

Det er ikke enkelt å navigere seg gjennom nyhetsbildet nå. Det er fragmentert, støyende, og noen ganger kjøpt og betalt. Legg til en fryktelig medieøkonomi verden over, så forstår vi at det å forholde seg til nyhetsbildet er mer komplisert enn tidligere.

Det betyr også at publikum bør være forsiktig med å utpeke sine sannhetens riddere. Også avguder kan ha skjeletter i skapet.

Frode Bjerkestrand er medlem av Norsk PEN, men har ikke vært involvert i planleggingen av lørdagens møte.

Publisert