Jul hele året

De beste gavene kan ikke pakkes inn og skaper juleglede hele året.

TIL JULETREET: Behovet for is meldte seg ved Steinsdalsfossen. I kiosken der fant jeg en søt liten figur, Ole Brumms gode venn Tigergutt. Den skal på treet i år som en hyllest til vakre Hardanger, uten annen begrunnelse enn at den er kjøpt der, skriver gjesteskribent Anne Lise Fimreite. Foto: Roar Christiansen

  • Anne Lise Fimreite
    Bergenser og professor
Publisert:

En høstdag i forrige årtusen, i en liten landsby i Andesfjellene fikk jeg en av mine beste ideer. Jeg sto blant suvenirer av ymse slag og led valgets kvaler.

Da slo det plutselig ned i meg: Fra nå av skulle alle gjenstander som ble tatt med hjem for å dokumentere reiser til fjern og nær, kunne henges på juletreet. Innkjøpt pø ville da få en funksjon utover å være husfyll og jeg, som er så glad i julen, ville få oppleve noe av dens forventning hver gang jeg var på suvenirjakt – uavhengig av årstid.

Veien fra idé til handling var kort der opp i fjellene. En liten messingfugl fløy med meg over Atlanterhavet. Hver jul fremkaller den Atacama-ørkenens skjønnhet og fargeprakt for meg. Fuglen har med årene fått følge av utallige gjenstander. Juletreet mitt vil aldri vinne noen stilkonkurranse, men når jeg pynter treet, gjenopplever jeg mangt og mye fra reiser i inn- og utland.

En romferge på størrelse med en fyrstikkeske, er fast juleinventar. Den er kjøpt på NASAs hovedkvarter i Houston. For en som er vokst opp med Apollo-programmet og månelandingene, var det fantastisk å være der. Å få oppleve kontrollrommet hvor de mest spektakulære av barndommens TV-øyeblikk hadde sitt opphav og se rakettenes enorme dimensjoner var stort.

Men det den lille gjenstanden først og fremst styrer tankene mot, er konferansen som brakte meg til Houston. Lederen for USAs mektige forskningsråd formidlet der noe essensielt om plassen til forskning og innovasjon i samfunnet. «We put man on the moon, before we put wheels on the suitcase», sa han. De vitenskapelige gjennombruddene som gjorde månelandingene mulig, er uomtvistelige. Men det er også liten tvil om hva som betyr mest for folk flest sånn i hverdagen.

Les også

Anne Lise Fimreite: En mentor i livet

Flere av gjenstandene på mitt juletre har sin opprinnelse i Sør-Afrika. Noen av dem vakre og kunstferdig, men også noen av det mer røffe slaget laget av ståltråd og glassperler og innkjøpt på gaten i Johannesburg. Av gateselgeren der fikk jeg en grei innføring i betydningen av å følge spillets regler – også når det gjelder pruting. Ved å godta hans første pristilbud, som for meg var helt akseptabelt, oppførte jeg meg som en tosk og ble behandlet deretter.

Tre babusjkaer ble handlet på studietur til Estland. Turens formål var å se nærmere på det som blir fremstilt som verdens kanskje mest digitaliserte forvaltning. Jeg ble imponert over automatiseringen og de såkalte enhetlige løsningene vi ble presentert for.

Men samtidig kunne jeg ikke la være å undres over denne tidligere sovjetrepublikken som lot til å ha så enkle svar på spørsmål som er så vanskelige hos oss, bl.a. knyttet til personvern. Babusjkaene på treet minner meg på denne undringen og om hvor viktig det er å finne en balanse mellom individets frihet og samfunnets behov for kontroll.

To nydelige figurer i blått og hvitt Delft-porselen ble mine en frustrerende aften på Amsterdams flyplass, Schiphol. Siste etappe på reisen hjem ble forsinket fordi flyet til Bergen var avreist da vi landet fra et fjernere utland. Alle som reiser en del har opplevd dette og vet at timene til neste fly kan virket bortimot uoverkommelige.

Sett i ettertid er som oftest noen timer av et menneskeliv lite å kave seg opp over. Så heller enn å huske på irritasjonen forbinder jeg disse figurene med følelsen jeg ofte får på store flyplasser på vei hjem. I alt mylderet og ståket og folk som haster hit og dit, kjenner jeg da ofte på takknemligheten over å ha noen og noe å komme hjem til – og et pass som gjør at jeg kan passere i de korteste køene.

Glassornamentene fra Italia er lekre mot treets grønne greiner. De leder tankene til flerfoldige jenteturer dit. I den nordiske vinternatten minnes jeg varmen og solen, smaken av steinovnsbakt pizza og vidunderlig vin – og husker at jeg egentlig ikke liker Aperol Spritz. Glassfigurene får meg også til å tenke på verdien av godt vennskap som har vært der siden skoletiden, og er der selv om det ikke får påfyll hver dag.

Les også

Anne Lise Fimreite: Leve livet

Julens tall er syv. Den siste av mine julegjenstander jeg vil knytte noen refleksjoner til, er kjøpt i nærområdet. Årets frukttur til Hardanger fant sted på en av denne høstens få godværsdager. Behovet for is meldte seg ved Steinsdalsfossen.

I kiosken der fant jeg en søt liten figur, Ole Brumms gode venn Tigergutt. Den skal på treet i år som en hyllest til vakre Hardanger, uten annen begrunnelse enn at den er kjøpt der. Men den skal også minne om en annen tigergutt og en fortelling fra tegneserien «Tommy og Tigern».

Tommy hadde glemt å kjøpe julegave til bestevennen sin og var fryktelig lei seg. «De beste gavene er de som ikke kan pakkes inn», sa Tigern da. Det er mye visdom i det. Selv elsker jeg lyden av knitrende papir og spenningen ved å pakke ut gaver.

Likevel, noe av det beste som hender meg er et vennlig ord i forbifarten, en god klem, en overraskende invitasjon eller en hjelpende hånd når behovet er der. Slike gaver kan gis og mottas når som helst – i juli like så vel som til jul. De gir mulighet for litt juleglede både for giver og mottaker – året rundt!