Lyset krigsheltene våre ikke tåler

Det er uholdbart at flere sider ved norsk motstandskamp under krigen, inkludert likvideringer av landsmenn, fortsatt holdes hemmelig.

Publisert:

DEN DANSKE FILMEN «Flammen og Sitronen», som går på norske kinoer for tiden, minner oss på et forhold som stadig er egnet til å forundre, for å uttrykke det forsiktig. Trass i en tilsynelatende ustoppelig strøm av bøker om annen verdenskrig, mer enn 60 år etter at den tok slutt, er det særlig én ting som fremdeles skal holdes unna norsk offentlighet: motstandsbevegelsens likvideringer av landsmenn.

Noe er riktig nok skrevet, men alt av kritikk og kritisk spørsmålsstilling møtes enten med massiv nedsabling eller fullstendig taushet av dem som er gitt eller har tiltatt seg autoritet i dette spørsmålet. Eksempelvis da Egil Ulateig i 1996 ga ut «Med rett til å drepe». Han og boken ble ettertrykkelig overhøvlet av autoriteter som kunne peke på faktafeil og sviktende kildebruk. Dermed klarte de også å styre debatten og oppmerksomheten unna forfatterens viktige anliggende — nødvendigheten av og legitimiteten i disse henrettelsene.

AT MAN, av hensyn til motstandskampen, kan se seg tvunget til å ta av dage landsmenn i en krigssituasjon, tror jeg mange forstår. Men at det aldri skal bli åpenhet om disse tingene, er det like vanskelig å forstå som å godta.

Noe henger sammen med at en liten gruppe historikere nærmest har monopolisert forskningen på denne perioden i vår historie og at deres holdninger i altfor stor grad har fått styre formidlingen. Den slags eierskap kommer det sjelden noe godt ut av. Derfor er det så totalt uakseptabelt at det historiske materialet om motstandsbevegelsens likvideringer i 2008 fremdeles bare er åpent for utvalgte forskere med spesielle fullmakter. Noen mener åpenbart at de har eiendomsrett til viktige deler av Norges historie.

DETTE REPRESENTERER et så grovt brudd på alt som heter fri forskning at det er vanskelig å skjønne hvordan noe slikt kan praktiseres, enn si legitimeres, i 2008.

Vi må til Sverige for helt å forstå hvor betent denne problematikken er. I juni 1945 ble Kai Holst funnet død i Stockholm, trolig likvidert. Han hadde hatt en sentral rolle i Milorg og i en periode vært Milorg-sjef Jens Chr. Hauges nærmeste medarbeider. Omstendighetene rundt Holsts død er aldri blitt klarlagt, i hvert fall ikke gjort kjent for offentligheten. Så sent som i 1994 besluttet svensk sikkerhetspoliti at en del av dokumentene i saken skulle hemmeligholdes «til evig tid»!

FOR NOEN ÅR SIDEN kom de imidlertid på andre tanker og åpnet for innsyn. Den norske historikeren Tore Pryser tok turen til Stockholm og fant en tom mappe. Innholdet var trolig blitt makulert.

Denne delen av vår krigshistorie kunne vært behandlet på en helt annen måte. Forfatteren Martin A. Hansen var mot slutten av krigen engasjert i den danske motstandsbevegelsen. Et spørsmål som opptok ham sterkt var nettopp det filmen «Flammen og Sitronen» tar opp: Hvordan kan det formuleres et holdbart forsvar for de såkalte «stikkerlikvideringene», hjemmefrontens henrettelse av angivere og tystere («stikkere»)?

HANSEN VAR AKTIV i det illegale tidsskriftet Folk og Frihed , og i et særtrykk fra oktober 1944 sto hans berømte essay «Dialog om drab og ansvar». Det er et forsvar for disse likvideringene, formet som en samtale mellom filosofen Sokrates og hans venn Simias.

Her forutsetter Martin A. Hansen at disse nødvergedrapene, utført etter grundige overveielser, når krigen er forbi må bli forelagt danske domstoler. Da kunne de gjennom en rettsakt legges over på hele folkets skuldre. Bare en slik fremgangsmåte kunne endre de lovløse drapene til eksekvering av legale dødsdommer, mente han.

Hansen var ikke den eneste som oppriktig trodde - naivt nok, kan vi si i etterpåklokskapens grelle lys - at de som hadde utført stikkerdrapene, av egen drift ville melde seg for myndighetene og gjøre rede for sine handlinger. Man mente at personene det gjaldt selv ville innse nødvendigheten av å opptre slik. For verken saken eller de dette gjaldt kunne tåle at noe ble holdt hemmelig. Av hensyn til alle involverte måtte det dessuten skaffes visshet for at mulig eller bare påstått misbruk ble oppklart og eventuelt straffet.

MEN FREDEN ble ikke slik. Den rettslige etterprøvingen som Hansen så som en uttrykkelig forutsetning for sitt forsvar av drapene, kom aldri til å inngå i det danske rettsoppgjøret etter okkupasjonen.

Noe slikt fikk man heller ikke oppleve på norsk jord. I stedet ble det skapt grobunn for mytedannelser, hemmelighold og en elitær politisk kultur som ikke alltid så noen hensikt i å gå frem i åpenhet.

EN RESIGNERT Martin A. Hansen konkluderte slik for danskenes vedkommende: «Da Sejren var vundet, var Verden ikke bedre end da Krigen begyndte, den var snarere betydelig ringere...»

Han kunne trolig sagt det samme om norsk etterkrigsvirkelighet.

Er det for lite åpenhet om motstandsbevegelsens likvideringer? Diskuter kommentaren her.

Foto: SANDREW METRONOME AS

Jan H. Landro
Teateranmelder
Publisert: