Mannen som falt til bunns i #metoo-gryten

Hjemme i Sverige er Fredrik Virtanen blitt symbolet på alt som er galt med menn. Hvorfor må han til Norge for å bygge seg opp igjen?

Frode Bjerkestrand
Kulturredaktør i BT

SVERIGES MEST UTSKJELTE: Fredrik Virtanen har skrevet bok om tiden som Sveriges fremste medieoffer. «Boken er stinn av bitterhet og selvmedlidenhet, og Virtanen legger ikke bånd på seg», skriver Frode Bjerkestrand. Tore Meek / NTB scanpix

Fredrik Virtanen var kjendisjournalist, drittsekk, dophode og primadonna. Han var ingen hyggelig fyr, spesielt ikke med kvinner. Dette bekrefter han selv i biografien «Uten nåde – en ransakelse».

Derfor passet han også så godt inn i rollen som riks-mannsgris da #metoo eksploderte i Sverige høsten 2017.

Bakgrunnen er krevende, som i alle saker der ord står mot ord. En kvinne hevder han voldtok henne, i hans egen leilighet i 2006.

Virtanen har hele tiden nektet, og trodde saken var ute av verden. Ikke minst siden den ble henlagt av politiet allerede i 2012. Men så kom #metoo.

Dette skal Virtanen sikkert snakke om, når han sitter på scenen under Nordiske Mediedager fredag 10. mai.

Les også

Det nyttar å varsle

Boken er stinn av bitterhet og selvmedlidenhet, og Virtanen legger ikke bånd på seg.

Han er rystende åpen, både om sin egen fortid som rundbrenner og kokainsniffende kyniker, og om hva rollen som Sveriges fremste medieoffer har gjort med ham og hans familie.

Svenske medier er blant dem som blir fratatt all ære i Virtanens bok. Og det er stort sett fortjent. Det skal jeg komme tilbake til.

Som tidsvitne til de mørkeste konsekvensene av #metoo, har Virtanen en verdifull rolle. Problemet er at han ikke viser utpreget forståelse for #metoo-bevegelsens opphav og dynamikk.

#metoo var ikke bare et opprør mot dagens overgripere i kultur, næring og politikk. Det var også lyden av lokket som ble sprengt av en gryte som har kokt i altfor lang tid.

Plutselig ble raseri over tiår med seksuelle overgrep, voldtekt, trakassering, tafsing og hersketeknikker fra menn med makt utløst.

Virtanen kunne gjerne ha vist større sympati for de gode kreftene #metoo har utløst. De er også viktige.

I beste fall kan de føre til at kvinner verden over kan føle seg tryggere både hjemme og på jobb. Og til at samfunnet gir dem bedre rettslig beskyttelse.

TOK SITT EGET LIV: Teatersjef Benny Fredriksson tok livet av seg selv på et hotellrom i Sydney i mars i fjor, etter en liknende kampanje. Det skjedde bare en uke før en rapport frikjente ham for de verste anklagene. Claudio Bresciani/TT / TT NYHETSBYRÅN

Før #metoo og Virtanen fantes det millioner av kvinner som også fikk sin ære trampet på, som aldri ble vist noen nåde, og som heller ikke hadde kraft eller ressurser til å skrive bok om det.

Å slippe løs et rettferdig, men brennende raseri, bør likevel aldri degenerere til ren hevnaksjon. Ett brutalt overgrep bør aldri legitimere et annet.

Derfor er Fredrik Virtanens historie også et grusomt eksempel på hvor galt det kan gå, når heksejakten går av skaftet.

Les også

Hva skjer etter #metoo?

I tillegg til å være en viktig rapport fra den svenske samfunnsdebatten, snubler Virtanen innom et par andre, viktige problemstillinger.

Den første er hvordan integriteten blir et lett offer når skittstormen treffer. Da Virtanen ble navngitt og massivt skambelagt på sosiale og andre medier, løp de vanligvis prinsipielt stødige og gjemte seg. Redaktører, kommentatorer, forfattere, politikere.

I den klamme svenske samfunnsdebatten var det bare plass for ett perspektiv, og det handlet ikke om rettssikkerhet eller presseetikk.

To store reportasjer fikk saken til å eksplodere, i tabloiden Expressen og det seriøse Svenska Dagbladet. Virtanen ble ikke engang kontaktet på forhånd.

Journalistikkens hellige prinsipp om «samtidig tilsvar» ble bevisst ignorert, uten at redaktørene så ut til å bry seg.

Virtanen ble fratatt muligheten til enhver form for forsvar, og medie-Sverige så ut til å leve helt fint med det.

Han var ikke den eneste. Sjef for Stadsteatern i Stockholm, Benny Fredriksson, var også en kontroversiell kulturpersonlighet.

Han tok livet av seg selv på et hotellrom i Sydney i mars i fjor, etter en liknende kampanje. Det skjedde bare en uke før en rapport frikjente ham for de verste anklagene.

Selv et selvmord så ikke ut til å skape et større rom for refleksjon over de uheldige «bieffektene» av #metoo.

Da Sveriges Televisjons (SVT) gravende journalistiske program «Uppdrag granskning» laget en dokumentar om Virtanen-saken, ble journalist Lina Makboul utsatt for en like fæl hetskampanje på nett.

Og det som Virtanen tolker som en bekreftelse på feigheten som oppstår når mobben får for stor makt: Ingen av de store svenske forlagene ønsket å utgi boken hans nå. Det ansvaret har norske Gloria forlag tatt på seg.

Les også

Trond Giske om medietrykket: – En massiv storm som holdt på å ta livet av alle rundt meg

Den andre problemstillingen i Virtanens bok handler om det usunne forholdet mellom media, politikk og kulturliv.

Nesten ubevisst beskriver Virtanen hvordan kjendiser fra dette triangelet uanstrengt omgås, og hvordan de ene øyeblikket klapper hverandre på ryggen, før de stikker dolken inn på samme sted.

Slik er dynamikken mellom mediene, makten og publikum. Makten går på pølsefest til hverandre, publikum står og ser på.

Men alle elsker kjendiser og kulturfolk som lever på kanten av stupet, de farlige, de utfordrende, drittsekkene, dophodene, primadonnaene.

Vi i mediene skriver portrettintervjuer med dem, de havner på TV i realityshows og i Skavlan-stolen.

Men når det er i ferd med å gå galt, er vi de første til å tuppe dem utfor, og sende dem i avgrunnen. Og fryder oss litt over det.

Det skal straffe seg å utfordre våre stramme samfunnsnormer slik Virtanen gjorde, når alt kommer til alt. Balansen skal gjenopprettes.

Slik blir Virtanens bok en bekreftelse på en mørk antakelse:

Internettalderen er mobbens, skadefrydens, hatets og moralismens tidsalder.