Hold krisepraten for Dem selv!

Folket bør vokte seg for politikere som slenger rundt seg med krise-begrepet.

Publisert Publisert
  • Mathias Fischer
    Kommentator i BT.

KRISE! Dramatiske beskrivelser av situasjonen gir maktpersoner større handlingsrom. En krise krever radikale og umiddelbare tiltak. Men ikke alt som er vanskelig, er kriser. Overdramatisering kan føre til lite gjennomtenkte handlinger. Foto: Marvin Halleraker

iconDenne artikkelen er over fire år gammel

Når motgangen blir for stor, trykkes det på den røde knappen. Krisealarmen runger over landet. Krise! Finanskrise, eurokrise, flyktningkrise. Mediekrise, oljekrise. Kall det en krise, og vi skal finne en løsning.

Dramatiske beskrivelser av situasjonen gir maktpersoner større handlingsrom. En krise krever radikale og umiddelbare tiltak. Men ikke alt som er vanskelig, er kriser. Overdramatisering kan føre til lite gjennomtenkte handlinger.

Denne uken har kritikken haglet mot regjeringen. Opposisjonen mener regjeringen viser tafatthet når statsminister Erna Solberg (H) og arbeidsminister Anniken Hauglie (H) ikke tar K-ordet i sin munn. «Jo, det er en ledighetskrise», sa LO-leder Gerd Kristiansen til Dagsavisen. «At regjeringen ikke kan erkjenne at det er en krise, er bare tøvete».

Spinndoktor i Aps stortingsgruppe, Hans Kristian Amundsen, dro frem gamle sitater fra Solberg. På Twitter postet han et bilde av Erna som brukte ordet krise i 2009, men ikke vil gjøre det nå som arbeidsledigheten er høyere.

Solberg svarte med å si at det er «krise i områder, men ikke i norsk økonomi totalt».

Men hva er egentlig en krise? Et avgjørende vendepunkt eller en akutt, vanskelig situasjon. En krise er når man er i en situasjon der å fortsette rett frem, vil føre utfor stupet.

Man må svinge en eller annen vei, og det må skje raskt.

Også fra Mathias Fischer:

Les også

De skråsikre bommer mest

Verden har vært i flere kriser de siste årene. I 2008 brøt det amerikanske finansmarkedet sammen, noe som ble etterfulgt av gjeldskrise i eurolandene.

Hele verdensøkonomien sto overfor en reell krise – og radikale, umiddelbare tiltak var nødvendige. Veien rett frem gikk mot stupet: ustabilitet, fattigdom og massiv arbeidsledighet.

Den dramatiske begrepsbruken har en funksjon. Politikere er livredde for at det oppleves som de ikke tar en situasjon på alvor, og derfor er det mer beleilig å overdramatisere enn å underdrive.

Definisjoner og merkelapper innbyr til tillit. Når det skjer noe i økonomien, vil folk ha ledere som kan fortelle dem hva det er. «En ny normal», sier regjeringen. «En krise», sier Arbeiderpartiet. Den som bruker den mest dramatiske beskrivelsen, har en tendens til å få definisjonsmakten. Kriseprat gir overskrifter og treffer folks frykt.

En uttalelse fra presidentkandidat John McCain i 2008 hjemsøkte ham frem til valgdagen: «Fundamentet i den amerikanske økonomien er sterk», sa han mens Wall Street holdt på å kollapset. Motkandidaten Barack Obama hamret løs på sitatet igjen og igjen. Disse få ordene var trolig av stor betydning for at McCain tapte valget.

Det motsatte budskapet – «Det er krise i den amerikanske økonomien, og jeg er rett mann til å løse den» – kunne nok truffet bedre.

Når Erna Solberg ikke vil si at det er en krise i norsk økonomi, serverer hun Ap en tilsvarende mulighet. Skulle ledigheten fortsette å stige, og norsk økonomi bli verre neste år, kommer Ap-leder Jonas Gahr Støre til å sitere statsministeren igjen og igjen.

«For lite, for sent», har Ap gjentatt om regjeringens respons på både flyktning— og oljesituasjonen. Høyre og Frp fremstilles som virkelighetsfjerne og tafatte.

Budskapet blir: Hun tok ikke situasjonen på alvor, vi så med én gang at det var en krise.

Slik tilpasses virkeligheten til politikken, ikke motsatt. Politikere setter den mest beleilige merkelappen på situasjonen, fordi det gir rom for den politikken de ønsker å føre.

Vil du ha strengere innvandringspolitikk? Kall det en flyktningkrise. Vil du ha strengere regulering av Wall Street? Finanskrise. Vil du reforme utdanningspolitikken? Det er en kunnskapskrise i norsk skole!

Si oljekrise nok ganger, og du kan begynne å bore i Lofoten. En kriserammet bransje kan be om krisepakke.

Folk blir skremt av krisestemning. Frykt er et farlig og kraftfullt våpen i politikken; det får velgere til å akseptere radikale tiltak. Resultatet blir ofte skremmende.

Også fra Mathias Fischer:

Les også

En pupp her og en rumpe der

På kollisjonskurs:

Les også

«Biltrafikk har ødelagt Bergen. Nå blir tabben gjentatt i Bergens omegn.»

Mens det krangles om «ledighetskrise», er alle skjønt enige om at vi har en flyktningkrise.

Ja, det er krise i borgerkrigsherjede Syria. Det er krise for den enkelte flyktning. For Hellas er det en reell flyktningkrise. EU, som har ansvar for å løse krisen, er i en krise.

Men det ble aldri en flyktningkrise i Norge. Sett bort fra de ansatte i mottaksapparatet, kunne vi alle beholde hvilepulsen da antallet asylsøkere økte kraftig. «Wir schaffen das», som Merkel sa. Vi klarer dette.

Likevel ble det trykket på den røde knappen, og regjeringen gjorde seg raskt klar til å endevende norsk asylpolitikk.

Begrepsbruken gir et langt større handlingsrom. En følelse av unntakstilstand brer om seg – og alt er på bordet.

På grunn av den akutte situasjonen, vil regjeringen gjøre mye mer. Høyre og Frp vil stramme inn på familiegjenforening og gjøre det vanskeligere å få permanent opphold. Det er innført grensekontroll.

Slikt kan man gjøre i en krise. Tiltak som før var helt urealistiske, er nå nære å få flertall. Politisk opportunisme vinner.

Les satiren:

Les også

Krisemøte i forhold til utfordringer

I situasjoner som disse , mister man overblikk. Nå har UDI nedjustert anslaget for hvor mange asylsøkere som vil komme til Norge dette året. Ingen kan vite med sikkerhet hva det er som trekker menneskene til Norge, eller hvilke tiltak som kan stanse dem.

Da er det ikke gitt at endringene får ønsket effekt. Vi kan heller ikke vite om de er nødvendige. Men når man står midt i en krise, må noe gjøres, og da føles alt meningsfullt. Tanken er at alt er bedre enn ingenting.

Man hiver spagetti på veggen og ser hva som setter seg fast.

Politikk handler om mer enn å løse akutte problemer. Krisepolitikken gjør de folkevalgte til brannslukkere. Politikerne løper rundt, kun for å hindre at situasjonen der og da ikke skal bli verre.

Men kriser dukker ikke opp av ingenting. De skyldes som regel strukturelle problemer over tid. Det viktigste er hva man gjør før alarmen ringer.

Hysteriske politikere er sjelden bedre til å løse problemer enn dem som holder roen. Det er ikke alltid den som roper høyest som har rett.

Publisert
Takk for at du leser BTIkke gå glipp av alle nyheter fra Vestlandets største avis.
Bli abonnent
BT anbefaler

Skyss ringes ned av fortvilte kunder. Slik svarer busselskapet.

Når tar streiken slutt? Dekker Skyss taxi? Og får man penger hvis man har betalt for månedskort? Skyss svarer.

LES SAKEN

Sakene flest leser nå

  1. Huseklepp om Hauge-overgangen: – Motspillerne liker ikke den typen

  2. Venner av drapssiktet student: Han endret seg, ble mer isolert og fikk en mørk form for humor

  3. – Jeg gleder meg til å bli Brann-spiller

  4. – Vestlandet kan få noe av det beste været i hele Europa

  5. To nye smittet i Øygarden

  6. Ulykke i Austevoll

Kommentar
Kommentarartiklene i BT blir skrevet av avisens redaktører og kommentatorer. Skribentene har stor frihet til å gi uttrykk for egne meninger. Noen ganger avviker disse fra BTs offisielle syn, som fremmes i lederartiklene.