Kunst er sivilisasjon

Selvsagt koster kunsten, men alternativet er et fellesskap uten verdier.

ARVEN VÅR: – Hvorfor må vi se spiret på Notre-Dame brenne på Instagram før vi skjønner hva vi har, spør Petter Snare. Thierry Mallet, TT NYHETSBYRÅN (Arkiv)

Petter Snare
Direktør ved Kode og gjestekommentator i BT

Festspillene gjør at Bergen flommer over av kunst og kultur, og i taler forsikres vi om at kunsten er viktig. Kunsten holder opp et speil for oss som mennesker, slik at vi kan komme til en selverkjennelse på egne og samfunnets vegne.

Samtidig er ikke kunst, kultur og museum først og fremst viktig fordi at den skal hjelpe oss til å forstå oss selv. Kunst, kultur og museum er viktig fordi det holder fast i historien, gir en forutsetning for å forstå hva vi som samfunn gjør feil, og har gjort feil, og muligheten til å møte demagogers tungetale med noe som er forankret i en dokumenterbar virkelighet.

Fordi den kan belyse våre sosiale og politiske blindsoner og det ingen vil snakke om.

SENSURERT: Skulpturen «Danseren» av tyske Marg Moll på utstilling i Berlin i 2010. Statuen var et av verkene som nazistene stemplet som degenerert kunst. Markus Schreiber, AP (Arkiv)

At politikken frykter kunsten, er det ingen tvil om. Nazistene tømte tyske museer for det de kalte degenerert kunst – totalt 20.000 kunstverk ble fjernet og mange destruert. Denne kunsten, enten det nå var musikk eller billedkunst, som de mente ikke støttet opp om partiets ideer ble forbudt.

Kun det de mente pekte på riktige verdier i historien ble vist. Den modernistiske kunsten ble avvist som folkefiendtlig og uforståelig.

Til skrekk og advarsel arrangerte Goebbels en gigantisk utstilling for degenerert kunst i München i 1937. Det skulle gå 18 år før det igjen ble vist modernistisk kunst i Tyskland, da på den første utgaven av Documenta, som i dag er verdens største kunstutstilling og arrangeres i Kassel hvert femte år.

Les også

Akvariet har vurdert fem alternativer for lokalisering. Ett av dem stikker seg tydelig frem.

Kunsten skal presse seg frem, være ufordragelig. Få deg til å se det du ikke vil se, det du helst vil ignorere i håp om at det blir borte. Den skal være ubehagelig. Kunsten skal rive bort det plasteret som er dine vante oppfatninger eller det du tror er sant.

Kunsten skal også tvinge oss til ikke å glemme. Den kan si det som ikke lenger er lov å si. I en nedlagt brannstasjon i Edinburgh kunne du i fjor sommer oppleve et kunstverk av den indiske kunstneren Shilpa Gupta.

Fra taket hang det 100 høyttalere. Ut av dem kom det en symfoni av stemmer som hvisket diktet til 100 poeter fra hele verden, og som er blitt arrestert for det de har skrevet. Ord og tanker som samfunnet har forsøkt å stoppe.

Du kunne høre «tomorrow, maybe they will kill us» bli visket fra en av mikrofonene. Når sannheten er forbudt, har en hviskende poet en sterk røst.

ØDELAGT: Restene av en gammel Buddha-statue i den afghanske Bamiyan-provinsen som Taliban sprengte i 2001. Omar Sobhani, Reuters (Arkiv)

Vi trenger museene for å ta vare på historien. Det er ingen selvfølge at den blir tatt vare på og det ligger mye makt i å definere historien. Makten vil utelate faktum, ignorere folks fortellinger, omskrive virkeligheten. Taliban sprengte eldgamle statuer. I Polen ville regjeringen bestemme over innholdet i historiefortelling i Krigsmuseet i Gdansk. Det som utfordrer propagandaen og historiefortellingen vil makthavere utslette.

Det som ikke stemmer overens med et ensrettet verdensbilde, må redigeres.

Som museer må vi også ta inn over oss at historien i stor grad er blitt skrevet av vestlige land og våre institusjoner.

Kolonialiseringen har preget det bildet vi har av oss selv og verden. Historien skrives av seierherrene, men museene må også vise de andre sidene av sannheten og fortelle de historiene ingen snakker om, eller vil høre.

KOLONIALISTISK: – Vestens museum er bygd på en kolonialistisk tradisjon. Det må vi forholde oss til, skriver Petter Snare. Her en kinesisk løvehund, som er en del av Kinasamlingen til Kode. Arne Nilsen (Arkiv)

Vi som forvalter kulturen må være villig til å evaluere oss selv, og vurdere om det vi gjør, og har gjort, er etisk og forsvarlig. Museene, som alle andre kunstinstitusjoner må være selvkritiske. Det er nok av eksempler på at museene har stått på feil side av historien.

Gjennom generasjoner har norske museer ignorert samisk kunst. Den samiske kunsten er ikke blitt vist. Og når kunsten ikke blir vist, så er vi som museer også en del av dem som undertrykker.

Vi har samlinger med problematisk opphav og en problematisk historie. For Kodes del må vi akseptere at Kinasamlingen blir diskutert, og mange museer verden over sender nå kunstgjenstander tilbake til opphavslandene.

Vestens museum er bygd på en kolonialistisk tradisjon. Det må vi forholde oss til. Og vi må bruke det som et grunnlag for en etisk og museumskritisk diskusjon.

Jeg ønsker at vi skal ta en tydelig posisjon i denne debatten og være et museum som ønsker kritikken velkommen.

Les også

«Den blå kulturløypen» åpnet

Men ingenting av dette betyr noe hvis vi ikke vil ta vare på arven. Vi trenger historien, uansett hvor broket og problematisk den måtte være for å forstå nåtiden og diskutere hvilken fremtid vi vil ha. Hvorfor må vi se spiret på Notre-Dame brenne på Instagram før vi skjønner hva vi har?

Dette er vår arv, og mister vi den så mister vi oss selv. Vi mister fellesskapet, og grunnlaget for kritisk å diskutere vår historie. Uten å ha tatt vare på det, blir vi som en spørrende Peer, «Hvor var jeg, som mig selv, som den hele, den sande»

Sivilisasjon krever refleksjon. Sivilisasjon krever ytringer.

Sivilisasjon krever skjønnhet. Sivilisasjon krever hukommelse.

Sivilisasjon krever frihet.

Kunsten minner oss på hva som er viktig når vi selv eller som samfunn går oss vill i vår egen logikk.

Uten kunst er vi ikke et sivilisert samfunn. Selvsagt koster kunsten, men alternativet er et fellesskap uten verdier. Og når politikken feiler trenger vi kunsten og museene.