Beste-uvenner

Både Ap og Høyre er tjent med at de fremstår skikkelig uenige om barnehager.

MOTSTANDERE: Velgernes oppmerksomhet dras dit det feteste slagsmålet er. Derfor er både Ap og Høyre tjent med at skillene mellom dem dyrkes til det overdrevne. Terje Bendiksby, Scanpix

Frøy Gudbrandsen
Politisk redaktør i BT

I sommer har Høyre og Ap en heftig batalje om profitt i velferdsstaten. Ap-leder Jonas Gahr Støre krever at det blir slutt på at barnehagekjeder tjener store penger. Høyre på sin side mener Ap setter ideologi foran barna, når private ikke får åpne nye barnehager.

Det kan se ut som en dyp, ideologisk uenighet. Og ja, visse ideologiske elementer er det i denne feiden. Men prinsippene er rimelig tøyelige i debatten om private innslag i velferdsstaten.

I valgkampen er politikerne fra Ap og Høyre verdens beste uvenner. Det viktigste er at de to store partiene er helt uenige, for velgernes oppmerksomhet dras dit det feteste slagsmålet er.

Les også

– Drita på statens rekning

Ap og Høyre har et like forvirret syn på hvilke offentlige tjenester det er greit at private tjener penger på.

Høyre ivrer for private velferdsløsninger, fordi det gir bedre tjenester. Uten private innslag, stopper innovasjonen. Derfor er det krise når byrådene i Bergen og Oslo sier nei til private barnehager.

Det er ikke like krise for Høyre at 97 prosent av skoleelevene går i offentlige skoler. De resterende går i friskoler som ikke har lov til å ta ut utbytte.

Hva skjer med nyskapingen der, uten private alternativer? Ikke så viktig, tydeligvis.

Les også

– La el-løperhjulene komme

Ap på sin side er blitt uhyre skeptisk til at noen tjener store penger på å passe på barn eller å stelle eldre. Skattepengene skal gå til omsorg, ikke til å gjøre rike folk rikere.

At noen tjener litt penger, derimot, synes å være greit. Dette er naturligvis et helt greit standpunkt, men spesielt prinsippfast eller ideologisk er det ikke.

Å bygge vei eller offentlige bygg mener Ap det er uproblematisk at private aktører tar seg av. Entreprenørene tjener også penger, og noen er blitt rike på å bygge landet. Pengene kommer fra samme store sekk som driften av barnehager: Skattepenger, ispedd litt oljepenger.

Private tilbydere er tilsynelatende tipp topp når problemer ikke kan løses kjapt nok uten. Det gjaldt da alle skulle få barnehageplass. Det var også tilfelle under flyktningkrisen, da det offentlige ikke hadde sjans til å opprette mange nok mottaksplasser fort nok.

Det er greit å betale seg ut av en knipe, men i andre tilfeller er «velferdsprofitt» fæle greier.

I regjering gjorde Ap noen grep for å øke andelen asylmottak drevet av ideelle aktører. Men det var aldri snakk om å kutte ut kommersielt drevne asylmottak: Det offentlige systemet er avhengig av fleksibiliteten de private aktørene kan tilby.

Dette er pragmatisme, ikke ideologi.

Les også

Debatt: – Arbeidere bør representere arbeidere

Argumentene handler også mer om interessepolitikk, enn om prinsipper. Som at pensjonsordningene i en del private barnehager er dårligere enn i de offentlige. Skal fagforeningene få gjennomslag for bedre ordninger for sine ansatte, er det enklest at det offentlige tar over eierskapet.

Og på den andre siden handler det om forutsigbarhet for næringslivet.

Andre argumenter handler mer om rommet for politisk styring: Som Ap i Bergen skriver i sitt partiprogram, er det begrenset rom for å styre opptaket når andelen private barnehager er så høy som 70 prosent. For eksempel er det vanskelig å gjøre noe med at andelen barn med annet morsmål enn norsk er svært høy i enkelte barnehager, så lenge det er få kommunale barnehager å spille på.

Igjen, ikke særlig ideologisk.

Høyre og Ap har et noe ulikt syn på private innslag i velferdsstaten, men det er fortsatt ingen avgrunn mellom partiene. Forslaget om å forby profitt i barnehager ble nedstemt på årets Ap-landsmøte. Partiene er enige om at det offentlige skal ha ansvaret for at innbyggerne får tjenestene de skal ha. Og de er enige om at i en del tilfeller kan private ta oppdraget på oppdrag fra fellesskapet.

Den avgjørende forskjellen mellom partiene er at i Høyre synes man det er bra at private gjør noe av jobben; i Ap er det bare greit.

Så lenge partiene ønsker å ha hverandre som motstandere, er den forskjellen mer enn stor nok.