Morna, justispopulisme!

Fjøslykten er ryddet ut, Justisdepartementet har endelig fått sin tante Sofie.

Publisert Publisert

STRENG, MEN RETTFERDIG: Monica Mæland (H) har ti år som byrådsleder i Bergen og flere år som næringsminister og kommunalminister i bagasjen. Hun blir beskrevet som skarp og handlekraftig, med stålkontroll på sakene. Foto: Terje Pedersen, NTB scanpix

  1. Leserne mener

Det er mye rart som kommer flygende når du setter en fjøslykt ut i sommernatten.

Slik lyder et gammelt jungelord i Frp. Selvransakelsen stammer fra partiets første landsmøte i 1974, og viser til at partiet gjerne tiltrekker seg en brokete og sammenrasket forsamling.

Slik har det vært på justisministerposten også.

Siden 2013 har syv statsråder fra Frp vært innom. De fleste måtte gå. Lettelse er kanskje mest beskrivende, nå som den erfarne Høyre-statsråden Monica Mæland overtar nøkkelen til Justisdepartementet.

Les også

Monica Mæland blir justisminister

MONICA VIII: Fredag 24. januar overlot Jøran Kallmyr (Frp) Justisdepartementet til Monica Mæland (H). Han fikk knapt ti måneder i stolen før Frp forlot regjeringen. Monica Mæland er den åttende justisministeren i den borgerlige regjeringen. Foto: Fredrik Hagen, NTB scanpix

Da Monica Mæland ble statsråd for første gang høsten 2013, parerte Twitter-kontoen «Monica Mæland Facts» umiddelbart:

«Breaking news: Monica Mæland har allerede kalt @erna_solberg inn på teppet!»

Avsender var riktignok en godmodig satirekonto, men satire rommer jo som kjent mye sannhet.

Monica Mæland er en som hamler opp. Du kødder ikke med Monica Mæland.

Etter ti år som byrådsleder i Bergen, og flere år som næringsminister og kommunalminister, har hun vist seg som en skarp og handlekraftig leder.

Fjøslykten er ryddet ut, Justisdepartementet har endelig fått sin tante Sofie. Monica Mæland er minst like suveren som rivjernet fra Kardemommeby.

Les også

Morten Myksvoll: Dette er den siste sjansen til å få fart på regjeringa

Valget av Monica Mæland som justisminister er trygt og sikkert og uangripelig.

Erna Solberg måtte vise at justisministerposten skal være mer enn eksperimentering med nye navn og pottetrening for Frp-statsråder.

Departementet trenger ro og styringsdyktighet og kontinuitet.

Det var umulig å velge enda en provokatør. Justis-Norge er en sindig og sober forsamling. Det er ikke noe sug etter mer kreativitet og populisme.

LIK OG DEL: Sylvi Listhaug (Frp) fikk bare to måneder på posten som justisminister vinteren 2018. Hun gikk av etter Facebook-påstanden om at «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonal sikkerhet». Foto: Lise Åserud, NTB scanpix

Monica Mæland har CV-en i orden. Hun er jurist, har jobbet som advokat, og har over seks år som statsråd i bagasjen.

Ikke minst har hun ledet tre ulike byråd i Bergen. Ti år som toppsjef i landets mest turbulente by gir en viss politisk pondus.

I 2003 overtok Mæland et Bergen på randen av økonomisk ruin. Deretter kom tunge konfliktsaker og mistillitsforslag på løpende bånd. Giardia-skandalen, rot i Bergen Bydrift, giftlokk, skolebygg i fullt forfall.

Ingen hoder rullet av den grunn. Mæland styrte med jernhånd. Hun er en sånn som nekter å gi seg.

«Mæland-epoken har vært tiden for nøkternhet, kontroll og kraftfull styring», skrev BTs kommentator Frode Bjerkestrand da hun gikk fra byrådsleder til næringsminister i 2013.

MÆLAND-EFFEKTEN: Som byrådsleder for tre ulike byråd i Bergen, styrte Monica Mæland med stø hånd. Her med sin sidekick, tidligere ordfører Herman Friele (H).

Mæland-effekten ga Bergen Høyre stadig mer oppslutning. Da hun stakk til Oslo, raknet det raskt for partiet.

Tidligere politisk redaktør Sjur Holsen kalte henne «tidenes Duracell-batteri for Bergen Høyre».

Ikke en utpreget folkekjær leder, til det var hun for kantete og krass i stilen. Men driftig, skarp og beslutningsdyktig – og alltid med stålkontroll på sakene.

Alt dette er nyttige egenskaper for en justisminister.

Selv om Høyre er et ro og orden-parti, har de ikke hatt justisministeren siden Else Bugge Fougner i Jan P. Syses regjering fra 1989 til 1990.

Hard mot de harde-Høyre er nok fornøyd med få kontroll på kriminalpolitikken igjen. Justisdepartementet skal være landets øverste garantist for rettssikkerhet, og bør helst preges av kalde hoder og prinsipiell tenkning.

Selv om Frp gjerne brukte posten som utspillsplattform for hevntanker og moralsk panikk, er den også en god markeringspost for et parti som vil signalisere ro, orden og kontroll.

Monica Mæland vil nok fort finne formen som streng, men rettferdig.

Les også

Eirin Eikefjord: Det rakner for kriminalpolitikken

Det betyr ikke at det er gjevt og ukomplisert å være justisminister.

Jobben er preget av kompliserte lovsaker og tungt reformarbeid. Justisministeren skal ivareta rikets sikkerhet.

Hun må redde en nærpolitireform som er i ferd med å hale livsgnisten ut av hele Politi-Norge. Både oppvasken etter Nav-skandalen og oppgjøret med norsk barnevern hører delvis hjemme i porteføljen. Tunge prosesser som domstolsreform og avkriminalisering av rusbruk er på trappene.

Mye kan gå galt. Men det hjelper jo at det ikke akkurat er syv Wirkolaer hun skal hoppe etter.

KASTRERT: Per-Willy Amundsen (Frp) var justisminister fra 2016 til 2018. Utspillet som fikk mest oppmerksomhet var at han ville tvangskastrere pedofile. Foto: Vidar Ruud, NTB scanpix

Frp-eraen i Justisdepartementet var iallfall ikke kjedelig.

Det ellers så trauste Justisdepartementet har produsert oppsiktsvekkende mye popkorn-politikk de siste årene.

Elleville forslag har versert. De særnorske «dusteforbudene» er borte, så nå er det fritt frem for å råkjøre skuter og segway, røyke lakrispipe og banke hverandre hjerneskadet på TV.

En håndfull ministre har forlatt posten på spektakulært vis. Både Anders Anundsens skrytevideo, Sylvi Listhaugs kamikazevirksomhet på Facebook og det utrolige bakteppet for Tor-Mikkel Waras avgang går inn i historiebøkene.

Les også

Wara-gate

Men nå er det ut med de raggete røverne, og inn med kustus og kontroll.

Hvis noen forventer seg mer popkorn og enda en rask sorti, blir de skuffet. Monica Mæland tenker før hun snakker. Og hun er ikke en type som går av.

Publisert