Nye takter for Forsvaret?

Å starte innsparing før man vet om de nye systemene fungerer, er å gamble med landets sikkerhet.

Publisert: Publisert:
Ståle Ulriksen
Forsker på Sjøkrigsskolen

ALT PÅ EN GANG: Hæren skal endre 2. bataljon fra lett infanteri til en tung, pansret styrke, skifte ut artilleriets eldgamle hovedskyts, innføre nye stridsvogner, opprette et nytt jegerkompani i Øst-Varanger, en ny kavaleribataljon i Porsanger – uten å få økt bemanning eller mer materiell, skriver gjesteskribent Ståle Ulriksen. Foto: NTB SCANPIX

I januar hvert år kommer først forsvarsministeren og deretter forsvarssjefen til Oslo Militære Samfund for å holde tale. Begge gjør opp status for året som har gått og presenterer sitt syn på hvordan utviklingen vil bli i årene som kommer.

I år var både forsvarsminister Frank Bakke-Jensen (Frp) og forsvarssjef admiral Haakon Bruun-Hansen bekymret for den internasjonale utviklingen.

Noe annet ville vel vært oppsiktsvekkende. Men forsvarssjefen sa rett ut at Forsvaret nå er for lite til at det «over tid kan klare våre forpliktelser nasjonalt og internasjonalt».

Utsagnet kan bare bifalles.

Forsvarsministeren er mye mer vag, men han peker på at mange store investeringer er på vei, og at alt blir så mye bedre bare alle de nye systemene er på plass.

Her skal man imidlertid legge merke til et litt forsiktig, men veldig viktig lite avsnitt i admiralens tale: «Vi må vurdere om vi i dagens sikkerhetspolitiske situasjon kan tillate oss å fase ut eldre plattformer før de nye er innfaset og er operative. Konsekvenser av en eventuell omlegging kan bli et behov for å øke antall enheter og bemanningen i overgangsfasen».

Det betyr at forsvarssjefen er opptatt av sikkerheten og beredskapen nå, og ikke bare på et udefinert tidspunkt langt inne i fremtiden.

Og nettopp i overgangen fra et noe nedslitt system til et nytt og uprøvd system, ligger en stor risiko for dramatiske fall i beredskapen.

Vi har mange nylige eksempler på dette.

Nå enes vel alle om at NH-90, helikopteret som skulle vært aktivt på fregattene og de største kystvaktfartøyene fra 2007, er en gedigen skandale.

I 2007 hadde Kystvakten 18 fartøyer. Fire av de 18 fartøyene hadde Lynx-helikoptre om bord. Siden har antallet fartøyer blitt redusert i flere runder. Hver gang ble det vist til at snart kom de nye helikoptrene og dermed økt kapasitet. I dag seiler altså Kystvakten bare 13 fartøyer – uten operative helikoptre.

Også erstatningen av Redningstjenestens antikke Sea King-maskiner, ofte omtalt som en haug med reservedeler som flyr i formasjon, har tatt veldig lang tid. Det er vanskelig og veldig dyrt å skvise mye flytid ut av dem. Og like før jul ble det klart at innfasing av de nye AW101 helikoptrene vil ta lengre tid enn planlagt.

Til sammen betyr dette at Norges evne til å drive søk- og redning både til havs og på land er mye lavere i dag enn på 1980-tallet.

Om et cruiseskip går på grunn i neste uke, vil det som i dag er pinlige skandaler raskt bli en forferdelig katastrofe som vil rive Norges omdømme som ansvarlig maritim nasjon i småbiter.

Helikopterkjøpene er eksempler på seindrektige beslutningsprosesser og overdreven «goldplating».

Det siste er et kjent fenomen i forsvarssektoren; for å sikre seg i helt ekstreme situasjoner stilles det langt høyere krav til ytelse enn det man normalt har bruk for. Det er dyrt, og de høye kravene til ytelse fører også til at tilsynelatende lovende utviklingsprosjekter velges fremfor testede systemer. Slike valg gir nesten alltid lange og vanskelige innkjøringsfaser.

I 2007 ble KNM «Narvik», den siste fregatten av Oslo-klassen, faset ut. Året etter fulgte 14 nylig moderniserte Hauk-klasse missiltorpedobåter. Åtte Hauker endte opp i en skraphaug på Askøy, mens de seks siste ble solgt til tvilsomme redere i Nigeria.

Salget ble omtalt som en skandale.

Den største skandalen var likevel at Sjøforsvaret seilte uten operative kampfartøyer på overflaten fra 2008 og i hvert fall til 2013.

Riktignok fikk Sjøforsvaret både Nansen-klasse fregatter og Skjold-klasse korvetter. Men sjømålsmissilene deres ble ikke klare før i 2013.

Det ville gått dårlig i en krig. Og fregattene seiler fremdeles uten helikoptre.

I de neste årene skal Luftforsvaret flytte bort fra hovedbasen i Bodø, gjennomføre skifte av jagerfly fra F-16 til F-35, skifte fra Orion til Poseidon maritime overvåkingsfly og flytte skvadronen fra Andøya til Evenes, fremdeles forsøke å få de nye helikoptrene operative, anskaffe og bygge ut nytt luftvern rundt Evenes og Ørland.

Sjøforsvaret skal erstatte minerydderne med helt uprøvde fjernstyrte systemer, skifte ut de seks ubåtene av Ula-klassen med fire tyske T-212 og erstatte Nordkapp-klassen med nye store kystvaktfartøyer. I tillegg skal Luftforsvarets F-35, i tillegg til alle de andre oppgavene kampflyet er tiltenkt, på mirakuløst vis også angivelig erstatte de seks korvettene av Skjold-klassen.

Hæren skal endre 2. bataljon fra lett infanteri til en tung, pansret og styrke, skifte ut artilleriets eldgamle hovedskyts, innføre nye stridsvogner, opprette et nytt jegerkompani i Øst-Varanger, en ny kavaleribataljon i Porsanger – uten å få økt bemanning eller mer materiell.

Alt på en gang. Bare for å nevne noe.

Da skal det godt gjøres å opprettholde beredskapen.

For å få råd til de nye, dyre systemene, har man altså ofte valgt å fase ut, eller trappe ned, det gamle før det nye er på plass.

Da kan man spare noen kroner. Problemet er naturligvis at tilgjengeligheten, beredskapen, synker dramatisk i overgangsfasen.

Om man starter innsparing før man vet om de nye systemene fungerer, velger man altså helt bevisst å ta en risiko.

Eller å gamble med landets sikkerhet om man vil.

Publisert: