En dom skal samle dem

Høyesterett er ikke den onde Sauron. Klimarettssaken varsler ikke demokratiets undergang.

To miljøorganisasjoner har saksøkt staten, og dommedagsprofetiene sitter løst.

Demokratiet undergraves, mener VG. Klassekampen frykter grunnleggende endring av vårt politiske system. Peter Frølich (H) spår amerikanske tilstander.

Morgenbladet trekker en nokså pompøs og uklar linje fra proletariatets diktatur til «Ringenes Herre».

«Én dom skal samle dem, én dom skal finne dem, én dom betvinge dem og i mørket binde dem», parafraserer avisen på lederplass – og konkluderer med at håpet om å binde folket må være en aller siste utvei.

Hvorfor all denne demokratiske panikken?

Før man går seg fullstendig vill i litterære referanser, kan det være lurt med en lite kræsjkurs i statsrett.

Grunnloven er loven over alle lover. Alle lover og vedtak er underkastet Grunnlovens grenser. Vi kan godt kalle den «Ringenes Herre».

Det er Stortinget som vedtar Grunnloven. Der setter de grenser for både seg selv og regjeringen (hvis noen insisterer: To tårn). Slik binder Grunnloven politikk.

Norske domstoler er ikke Sauron (Den onde i «Ringenes Herre»). De skal simpelthen kontrollere at lover og vedtak ikke strider mot Grunnloven. Det er fullstendig historieløst å hevde at dette er nytt. Domstolenes prøvingsrett er ca. 200 år gammel.

Høyesterett tolker Grunnloven i siste instans. Høyesterett har ingen ond plan om å ta over landet. De er tvert imot svært lojale mot stortingsviljen, og tilbakeholdne med å legge seg opp i politikk. Høyesterett er ingen Sauron. La oss heller kalle dem «Ringens brorskap».

Klimarettssaken har handlet mye om togradersmål og klimakrise og lisensvedtak i Barentshavet. Det egentlige, rettslige spørsmålet er hvordan Grunnlovens § 112 – miljøparagrafen – skal tolkes.

Her er det ingen fasit – bortsett fra at det aldri var meningen å «binde noen i mørket».

Miljøparagrafen sier at enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og at naturressursene skal disponeres på en langsiktig måte. Slikt blir fort hul 17. mai-sang og tomme løfter. Derfor pålegger § 112, 3. ledd staten en plikt til å iverksette tiltak.

Spørsmålet er hvor terskelen for å bruke miljøparagrafen til å gripe inn i regjeringens vedtak, skal ligge. Det er et spørsmål for den som har mandat til å tolke Grunnloven, altså domstolen.

Det hele virker jo ryddig: Stortinget vedtar Grunnloven, regjeringen må holde seg innenfor, Høyesterett kontrollerer at det skjer. Dette er maktfordeling. Checks and balances. Montesquieu har liten grunn til å snu seg i graven.

Hva er så problemet?

Noen vil insistere på at «Ringens brorskap» ikke er Høyesterett, men Folket. Folkeviljen. Demokratiet.

Folkeviljen kommer til uttrykk gjennom stortingsvalg. Man antar derfor at Stortinget taler folkets røst. Regjeringen også, om enn i mer avledet form.

Domstolene derimot, er en gjeng elitejurister uten demokratisk forankring. Ideelt sett skal de derfor holde seg unna politikk. Det er en illusjon, men det er altså dette som er rettsliggjøringsdebatten. Og årsaken til at Høyesterett blir en slags Sauron for hobbitene i pressen.

Økende domstolsmakt bør absolutt møtes med sunn skepsis. Men så blir det litt tricky: Gjennom Grunnlovens § 112 har Stortinget, med åpne øyne, gitt folk miljørettigheter, og høynet med en tiltaksplikt. Samtidig har regjeringen delt ut en haug med nye oljelisenser i Barentshavet.

Hvem har mest forankring i folket? Hvem er den egentlige Sauron?

Domstolen, som kontrollerer om et vedtak holder seg innenfor Grunnloven, eller regjeringen, som har fattet vedtaket, i strid med Grunnlovens garantier?

Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted («Atter en konge»?) kaller søksmålet en forestilling i grunnlovsaktivisme. Det er udemokratisk å bruke grunnloven til å gripe inn i politikk, mener han.

Man kan like gjerne snu på det: Grunnloven er uttrykk for både folkevilje og demokrati, § 112 ble designet for å gripe inn i politikk.

Hvis Høyesterett kan justere fiskekvoter og rederiskatt og husmødres skilsmisseoppgjør, hvorfor skal de holde seg unna klima?

I miljøparagrafen er grunnlaget for domstolsinnblanding i det minste åpent og utilslørt. Andre grunnlovsbestemmelser – for eksempel § 97 om tilbakevirkende kraft – har gitt mer uryddige og uforutsigbare grenser mellom rett og politikk.

«Årene som kommer kan gi oss grønne, udemokratiske maktovertakelser, enten gjennom retten eller med våpen i hånd», skriver Morgenbladet i sin leder.

Enten rettsliggjøring eller væpnet revolusjon, altså. Det er en underlig fremskrivning. Kanskje noen har forlest seg på Tolkien.

Uansett er det ingen grunn til å frykte politisk ragnarok med det første. Verken demokratiet eller oljenæringen vil gå under med dette klimasøksmålet.

Det er krevende å påvise at lisensvedtakene i 23. konsesjonsrunde er dråpen som får det til å flyte over for togradersmålet. Ingen vet om det faktisk blir oljeeksport og «Drill, baby, drill» i Barentshavet. Og myndighetene har jo veid opp med en rekke andre «tiltak» (problemet er bare at de ikke virker).

Det beste miljøorganisasjonene kan håpe på, er at Høyesterett bekrefter at miljøparagrafen kan sette til side politiske vedtak, når alvoret har seget inn og det virkelig gjelder.

Den virkelige undergangen kan ikke vedtas, verken av politikere eller domstoler. Men den kommer, hvis ingen av dem tar grep.