Prisen for å fortelle

I høst kommer flere viktige historier fra innvandrermiljøene i Norge. De kan være vanskelig å viderefortelle.

Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over 12 år gammel
iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av BTs kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Ved siden av tastaturet mitt ligger boken «Se oss». Boken, som er skrevet av en anonym, somalisk jente i Oslo under pseudonymet Amal Aden, er sjokkerende lesning. Jeg vil gjerne fortelle om boken, og mener den er viktig. Men nå sitter jeg her og grubler på hvor lurt det er å gjøre det.

I GÅR SKREV kollega Hilde Sandvik et intervju med psykolog Svein Ramung på side 3 i BT. Han drøftet forholdet vi har til løgn og sannferdighet, og stilte blant annet spørsmål ved om løgn alltid skal være diskvalifiserende for mennesker som prøver å komme inn i Norge.

Teksten ble lagt ut på bt.no, og leserne ble bedt om å komme med synspunkter. Nå har jeg akkurat sittet og lest disse synspunktene. Og det er da jeg blir i tvil om jeg skal skrive om «Se oss».

BOKEN ER ET rasende oppgjør med det somaliske miljøet i Oslo. Forfatteren ber desperat om hjelp fra det norske samfunnet i håp om å få slutt på kvinnemishandling, kjønnslemlestelse og systematisk kvinneundertrykking. Hun utleverer sitt eget miljø på direkte vis, og forteller om somaliske menn som gjør ingenting, bortsett fra å tygge khat. Etter å ha lest responsen på Ramung-intervjuet, kan jeg levende se for meg nettdebatten etter en tekst om denne boken.

På nettet bobler det frem, rasismen og fremmedskepsisen, og det foregår selvsagt i anonym form. Få av bidragsyterne står frem med meningene sine. Kunnskap er fraværende, nyanser et skjellsord. En bok som «Se oss» ville passe perfekt inn i bildet mange av debattantene har laget seg av menneskene som kommer til Norge av ulike grunner.

MEN LAR JEG være å skrive om boken fordi jeg ikke vil gi ureflekterte, anonyme debattanter nok et billig argument, tar jeg opp igjen en tradisjon som preget norske myndigheter og medier i årevis. Da var vi så redde for å bygge opp under fremmedhat at vi heller lot være å fortelle om de vanskelige sidene ved flerkulturelle samfunn.

De talende kriminalitetsstatistikkene ble knapt omtalt, og det ble regnet som ufint og invaderende å ta opp at kvinner er svært ufrie i flere av kulturene vi møtte. Det tok over 12 år fra Norge forbød kjønnslemlestelse av jenter til et foreldrepar faktisk ble stilt for retten for det. Det sier litt om hvor lite prioritert arbeidet har vært. Og det forteller alt om hvor mislykket norsk integreringspolitikk har vært.

JOURNALIST PER ANDERS HOEL skrev i Vårt Land i går om asyldebatten som er blitt så blå. Idet Jens Stoltenberg tok et steg til høyre med innstrammingene i asylpolitikken, måtte Siv Jensen og Frp svare med å gjøre det samme. Temaet er en vinnersak for Frp, som er avhengig av å fremstå som tøffest i klassen mot innvandrere og asylsøkere. Dermed skjerpet Siv Jensen retorikken. I RedaksjonEN mandag leverte hun formuleringer som «De sliper fingertupper, og de holder på». «De» er asylsøkere, samtlige må vi tro.

Jensen bruker boken «Se oss» i sin argumentasjon for tiden. Hun viser til boken når hun slår fast at kvinner blir slått og kjønnslemlestet i stor stil. Men at nettopp Jensen og Frp bruker boken i sin argumentasjon, er ikke nødvendigvis en fordel for debatten eller for saken. For mens innvandringsskeptikerne umiddelbart ramler ned i sin grøft når temaet kommer opp, er det ikke så mye bedre på andre siden. Så snart et argument eller en problematisering knyttes til Frp, kappes alle de andre partiene om å ta avstand fra det, og avskrive det som generalisering.

OG DET SIV JENSEN driver med nå, er grov generalisering. Hun snakker rett til en del av de anonyme nettdebattantene, de som helst ser at Norge forblir rent og hvitt i all fremtid.

Men det betyr ikke at historiene — som aldri ville kommet frem hvis ikke modige innvandrerkvinner hadde bestemt seg for å fortelle - ikke skal lyttes til. Amal Aden forteller fra innsiden på sin måte, og flere historier vil komme. Men hvor mange av de modige jentene vil fortsette å fortelle hvis responsen er at hele folkegruppen de tilhører blir idioterklært, og båssatt av anonyme nettdebattanter som nekter å se nyanser og enkeltmenneskene bak historiene?

MÅLET TIL KVINNENE som forteller er å vise oss en virkelighet få av oss kjenner. Kunnskap om den virkeligheten er avgjørende for at integreringspolitikken skal være treffsikker. Deres historier er ikke argumenter i en debatt for eller mot flere asylsøkere. De er innlegg i debatten om hvordan vi skal ta vare på dem som er her. Men møtes de med at vi egentlig ikke ønsker dem her, mister de snart lysten på å fortelle. Da kan norsk integreringspolitikk notere seg for nok et tap.

Dreper de anonyme nettdebattantene en konstruktiv debatt om innvandring? Kommenter saken her.

Publisert
Takk for at du leser BTIkke gå glipp av alle nyheter fra Vestlandets største avis.
Bli abonnent

Les mer om dette temaet

  1. Mann dømt for vold mot Kadra

Foto: Knut Fjeldstad / SCANPIX

BT anbefaler

Legen Rune Larsen (60) var sikker på at han skulle kokes da han ble innlagt på sykehuset

Infeksjonen er kraftig. Rune Arild Larsen innser at han må komme seg på sykehus.