På Kvinneklinikken er det blitt født vestlendinger på parkeringsplassen, i foajeen og på toalettet.

Året etter at jeg hadde født mitt første barn på KK, hendte det at jeg bare måtte gå innom en tur. Det var garantert ikke lov.

Denne artikkelen er over fire år gammel

Kommentar

Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av BTs kommentatorer og redaktører, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Den store murbygningen ruver som et hvitt slott blant de grå sykehusblokkene. Hit kommer kvinner fra hele Vestlandet, fra små steder langs store fjorder, fra ferske bydeler og gamle smau. Til Vestlandets største fødestue.

I mitt hode er det alltid sol der. Bare å sykle forbi får det til å knitre i hjertet.

Året etter at jeg hadde født mitt første barn på KK, hendte det at jeg bare måtte gå innom en tur. Jeg hadde ingen avtaler, ingen legetimer, ingen å besøke. Det var garantert ikke lov heller. Men jeg søkte mot den hvite bygningen som en narkoman på jakt etter dop. Min rus var euforien. Gikk det an å gjenskape den dersom jeg gikk opp i gangen på Barsel 2?

Selvsagt ikke. Men det var fint å sitte der likevel, med min altfor store, ikke-nyfødte baby i armene. Jeg smugkikket på barselkvinnene som trillet rundt på små senger. Og på jordmødrene og barnepleiere som hastet fra rom til rom.

Kvinneklinikken i Bergen rommer 92 år med drama. Det er stedet de fleste vestlendinger begynner livet, uavhengig av klasse, status eller hudfarge.

Huset er fullt av skjebner og historier. Det er de som kommer langveisfra med sykebil, og må ligge lenge på post med risikosvangerskap. Og det er de som akkurat rekker inn dørene før vannet går. Her er det blitt født barn på parkeringsplassen, i foajeen og på toalettet. Noen har sine nærmeste med seg, andre må ta til takke med en drosjesjåfør som fødselshjelper.

Kvinneklinikken er følelsenes høyborg. Her er alt tillatt. Tårer, redsel, skrik og sinne. I de grelle korridorene har Vestlandets mødre og fedre møtt livets ytterpunkter. Utsikten fra vinduene mot kirkegården minner om hvor skjør avstanden er mellom liv og død.

Syv år senere hender det fortsatt at jeg stopper ved den hvite bygningen, om jeg sykler forbi. Går inn og kjøper en kaffe i kiosken. Sanser forventningene, gleden og frykten. Sitter på en skinnstol i foajeen og ser på de nybakte mødrene. Er de like lykkesprengte som jeg var?

Bare å sitte der, er en reise tilbake til de sterkeste øyeblikkene i mitt liv. Den lille kroppen i armene mine, to mørke øyne med et blikk fra en annen verden. De tørre brødskivene med ost som aldri har smakt bedre, servert på et brett med gul saft og norske flagg.

Stolt vagget jeg rundt i gangene, mens verden utenfor det hvite slottet seilte sin egen sjø.