Å lengte ut istedenfor hjem

Å flytte hjem igjen, på mange måter er det som å forsøke å rekonstruere en drøm etter at man har våknet.

Oliver Opheim
Forfatter

BERGEN: Jeg forelsket meg på nytt i den regnglaserte brosteinen og de duegrå gatene. Uttalte gatenavn som om de var verselinjer. Jeg hørte det kime i Johanneskirkens klokketårn og stoppet opp som for å fange lyden. Eirik Brekke

Først etter at vi dro ut, ble jeg opptatt av hvor jeg kom fra. Av å være nordmann og bergenser. Jeg ble oppmerksom på det faktum at jeg fremdeles leste BT og BA på nett, strømmet alle Brann-kamper og fulgte interessert med på smålige, lokalpolitiske feider. At jeg levde i utlendighet.

I en leilighet i Finsbury Park i Nord-London i 2013, det var mitt første møte med hjemlengsel, den kom krypende. Jeg meldte meg inn i Facebook-gruppen «Bergen før i tiden» – jeg kunne sitte midt på natten og se på gamle svart-hvitt-bilder av en by jeg aldri hadde kjent.

En irrasjonell, nostalgisk lengsel etter noe jeg aldri hadde vært en del av. På denne tiden skrev jeg også en roman, lagt til Bergen, full av gatenavn og bybanestopp. Det var en stor trøst i det.

  • Hjemsted: BT har invitert seks unge vestlandsforfattere til å skrive en tekst om sitt hjemsted.

Innen samfunnsgeografi er det vanlig å skille mellom rom og sted, hvor et rom først blir et sted etter at vi har tilført det mening. Forklart svært enkelt vil det si at for en mann fra London vil Bergen kun være en romlig størrelse, et navn, mens for meg vil Bergen være et sted fylt av mening.

I «The Practice of Everyday Life» viser Michel de Certeau hvordan alt vi gjør, å gå, å spise, å drikke, er en måte å behandle og omforme rom på – gjennom hverdagslige praksiser skaper man et sted. Man møblerer det med mening, som et hus.

«Å gå er å mangle et sted», skriver også de Certeau i samme bok. Jeg gikk mye i London, rastløs og letende. Men etter hvert ble også London et sted for meg. Jeg gjorde meg kjent med byens historie, lokalområdene; den gikk sakte fra å være et tomt bygg uten møbler, til å bli et levende hjem.

Jeg klarte for en stund å heve meg over min egen hjemlengsel.

I London er alle innflyttere. Her er alle fremmede, og stolte av det. Det er liksom hele poenget med London; det er en plass man gjenoppfinner seg selv, vasker bort det som har vært. Enten man er fra Bergen, Quito eller en liten landsby utenfor Southampton.

Man drar til London og forsvinner i den helt enorme, overveldende byen.

Det var det jeg likte best da vi kom dit: Følelsen av å være nærmest identitetsløs. Å kunne spasere i gatene uten å kjenne noe eller noen, å oppdage en ny bydel hver helg. Vi følte det som om vi hadde havnet i en alternativ virkelighet: Slik gikk det også an å leve.

Samtidig ble jeg overrumplet hver gang jeg dro hjem til Bergen. Å reise hjem var nå å være på besøk, lystbetonte små avbrekk i det som hadde blitt hverdag.

Jeg forelsket meg på nytt i den regnglaserte brosteinen og de duegrå gatene. Uttalte gatenavn som om de var verselinjer. Jeg hørte det kime i Johanneskirkens klokketårn og stoppet opp som for å fange lyden.

Jeg så med beundring og ærefrykt på dem som Tomas Espedal har omtalt som «homies». De som ble værende, bygget seg et liv der de vokste opp, enten det var i Øyjordsveien, Møhlenpris eller Kringlebotn. Jeg trodde på det, som om det var en dyd.

På sett og vis var det en slags borgerlig lengsel etter et ordnet, stille liv, et liv med dåp og konfirmasjoner, magneter på kjøleskap, NRK og TV-lisens, sydenturer i fellesferien og langhelger i København. Å bytte ut Londons undergrunn med en stasjonsvogn, puben med dugnad.

Ett år i London ble til tre. Det trakk i meg. Det var noe som rev i meg. Jeg flyttet hjem igjen. Det som før hadde drevet meg ut, var det som nå lokket meg tilbake. Samboeren min ble med – motvillig. Håpet, eller påskuddet, var at det skulle bli bedre bøker av å lengte ut, enn å lengte hjem. Etter to år er jeg ikke lenger så sikker.

Å flytte hjem igjen, på mange måter er det som å forsøke å rekonstruere en drøm etter at man har våknet. Det er alltid noe som unndrar seg, som glipper.

Det er lett å se på Bergen og ønske seg noe annet, fnyse av dens provinsialitet og ønske seg noe større, mektigere, viktigere. Det er en følelse jeg ikke alltid klarer å riste av meg. Bergen. Byen som i sin tid, da jeg var guttunge, virket enorm og full av muligheter, som en uendelig løper, og som nå, i en alder av tjueåtte, fremstår som en liten flik av et stort teppe.

Men av og til, når jeg går i sentrum, og kjenner lukten av grillet lammekjøtt i Nygårdsgaten, og ser overfylte uteserveringer i Skostredet, og hører sangen til en gruppe gjestearbeidere på et hustak i Gjeble Pederssøns gate (jeg innbiller meg at de synger om sitt hjemsted), er det som om en vifte folder seg ut inni meg, som om noe slipper taket, og jeg får den samme følelsen av å bevitne noe ukjent og fremmed, noe som ikke angår en selv, som man får av å reise til Budapest, Paris eller London.

Det er øyeblikk verdt å bli værende for – i hvert fall litt til.