Partnerdrømmen

Mødre blir visst ikke partnere i store advokatfirmaer. Hvorfor skal det være enklere for fedre?

ILLUSTRASJON: MARVIN HALLERAKER

Eirin Eikefjord
Kommentator i BT

«To barn er triggeren. Då forsvinn kvinnene ut og får aldri sjansen til å prøva seg som partnarar».

Det sier senioradvokat Cecilie Koch Hatlebrekke til BT, i en sak om den voldsomme mannsdominansen i toppsjiktet hos Bergens advokat- og konsulentfirmaer.

Nå vil bransjen selv ta tak i problemet, og har kontaktet Bergen Næringsråd for å få hjelp. Det er bra. Men dessverre er det noe galt med det underliggende premisset.

«Ein kan ikkje gi full gass i arbeidslivet når ein vert mor. Det seier seg sjølv», sier Hatlebrekke.

Det later til å være bred enighet om at mødre blir avskrevet, eller avskriver seg selv, når ungene kommer. Påfallende nok er det visst ingenting som hindrer fedre i å gi full gass.

Mønsteret er overtydelig: Mens fedrene fortsetter å pleie partnerdrømmen og egen karriere, glir mødrene over i omsorgsrolle og offentlig sektor når de får barn.

«Mødregjøringsprosess» kaller arbeidslivsforsker Selma Therese Lyng denne dynamikken. Hun har studert tilpasninger mellom jobb og familie i konkurranseintensive karrierejobber, og disputerer i dag med doktorgraden «Fra likestilt til nytradisjonell».

Når kvinner får barn, får de raskt signaler om at de ikke lenger er lovende og uerstattelige A-lagsmedlemmer. Pulten tømmes. Oppdragene blir mindre interessante. De blir avskrevet - som mødre.

Lyng beskriver «mødregjøringsprosessen» som en negativ karrierespiral der motivasjonen synker i takt med opplevelsen av utilstrekkelighet og tilsidesettelse på jobb. Dette mønsteret baserer seg på en forventning om at kvinner bryr seg mindre om karrieren når de får barn.

Sosiolog Sigtona Halrynjo ved Institutt for samfunnsforskning har også forsket på kjønnsdeling i arbeidslivet, og finner påtagelige forskjeller mellom juristmødre og juristfedre.

I utgangspunktet har de like høye ambisjoner om en jobb med innflytelse. Likevel får juristfedrene realisert karrieren i mye større grad. Forskjellen i stillingsnivå øker for hvert barn, skriver Halrynjo i artikkelen «Arbeidsliv og familieliv – klassedelt og kjønnsdelt».

En viktig årsak er hjemmesituasjonen. Mannlige jurister har i mye større utstrekning «bakkemannskap». 45 prosent av juristmødrene sier at de har hovedansvaret for ungene. For fedrene er tallet 1 – én – prosent.

Ser vi her sporet av en form for kjønnsdelt klasseskille innad i høyt utdannede familier, spør Halrynjo. Det åpenbare svaret er vel ja.

Ifølge Selma Therese Lyng starter skjevdelingen allerede når fødselspermisjonen blir fordelt. Etter hvert slår det hun kaller «nytradisjonell tilpasning» inn: Far fortsetter karrieren, mens mor tar inn over seg opplevelsen av utilstrekkelighet, og bytter jobb.

Det interessante er at dette også skjer i parkonstellasjoner som i utgangspunktet hadde like gode karrieremuligheter og høye ambisjoner om likestilling i hjemmet.

Det er nærmest blitt en rituell øvelse å kritisere advokatbransjen for en brutal forretningsmodell, kjønnskonservative holdninger og mangel på kvinnelige partnere. Det ser imidlertid ut til at kvinner møter vel så store utfordringer hjemme.

Det er vanskelig å si hva som er verst, men svak tilrettelegging på jobb og stor omsorgsbyrde hjemme er iallfall ikke noen suksessoppskrift på å bli partner i en fei.

Mekanismene som støter kvinnene bort er en slags strukturell diskriminering – en ullen sum av holdninger. Hvis det skal bli flere kvinnelige partnere, må seige strukturer endres. Det krever både tid og vilje.

Familieutfordringer er en vesentlig del av det moderne arbeidslivet. Det må firmaene forholde seg til. De kan legge til rette for – ja, til og med oppfordre til – at menn tar mer permisjon, i stedet for å forvente at kvoten tas ut i fellesferien.

Menn kan ta mer ansvar hjemme, og mer permisjon. Dermed får kvinner mer tid på jobb, og arbeidsgiver kan ikke automatisk anta at det er kvinnene som blir borte i månedsvis. Det vil gi mindre skjev konkurranse mellom menn og kvinner.

Kanskje er det på tide å revidere forretningsmodellen i advokat- og konsulentbransjen. Firmaene kan redusere profittjaget. Etablere «foreldreløp» med mindre krav til inntjening i enkelte perioder. Akseptere at folk er mer borte i noen faser av livet, og legge til rette for at det likevel går an å bli partner.

Alt dette er smertefullt for bunnlinjen på kort sikt. Men på lang sikt kan det være en klok strategi å holde på alle de dyktige kvinnene som rømmer fra bransjen så fort de får barn nummer to.

Å være partner er en tidkrevende affære, og det er sjelden plass til to av dem i én familie. Det er rasjonelt at noen trapper ned i enkelte perioder. Men hvorfor må det være mødrenes karriere som ofres?