Trude mot Norge

Moren vant mot staten, men mistet sønnen. Lobben-saken ender ikke lykkelig, men bør gi et bedre barnevern.

Eirin Eikefjord
Kommentator i BT

PROTESTER: Det norske barnevernet har møtt mye protester den siste tiden, og 23 saker skal til behandling i menneskerettighetsdomstolen (EMD) i Strasbourg. Tirsdag vant Trude Strand Lobben en knusende seier mot Norge. Sønnen ble tatt fra henne da han var nyfødt. Nå er han 11 år. Ole Berg-Rusten, NTB scanpix

Det er generaloppgjør med norsk barnevern i menneskerettighetsdomstolen (EMD) i Strasbourg. Nå har Norge tapt prestisjesaken Strand Lobben mot Norge med overveldende flertall.

13 av 17 dommere mente retten til familieliv var krenket da sønnen til Trude Strand ble adoptert bort.

Saken kan få store konsekvenser for norsk barnevern – men det er faktisk ikke bare positivt.

Da Trude Strand Lobben ble gravid, hadde hun ikke noe sted å bo. Hun var desperat, alene, prøvde å ta en seinabort. Dermed varslet sykehuset barnevernet.

Etter fødselen, ble hun plassert på et familiesenter. Sønnen gikk ned i vekt, og personalet slo alarm. De mente hun ikke forsto alvoret. Da gutten var tre uker, grep barnevernet inn. Han skulle i fosterhjem.

Tingretten mente vektnedgangen skyldtes en øyeinfeksjon, og at barnet kunne komme tilbake til moren. Barnevernet anket.

Da saken etter hvert kom til lagmannsretten, la de vekt på guttens nære bånd til fosterfamilien. Dessuten ville det ta for lang tid å gi moren tilstrekkelig råd og veiledning. Dermed var vilkårene for omsorgsovertakelse oppfylt.

Litt over et år seinere gikk barnevernet til sak igjen: Fosterforeldrene måtte få adoptere.

Igjen la domstolen vekt på tilknytning og sterke bånd. Gutten var over tre år, og ville få alvorlige problemer hvis han måtte flytte.

Adopsjon var det beste for barnet. Morens protester ble avvist i alle instanser.

Lobben-saken er en familietragedie. Den viser hvor galt det kan gå når et rigid barnevern møter en ung og usikker mor. Når skaden først har skjedd, er den uopprettelig.

Det er nesten umulig for en mor å få tilbake en sønn hun knapt har møtt. Jo lengre tid som går, desto vanskeligere blir det. Sønnen kjenner ikke moren. Fosterforeldrene er blitt hans familie.

Det er dette som er dilemmaet i disse sakene.

Feilvurderinger fra barnevernet får enorme konsekvenser. Når vi vet at barnevernstjenestene rundt omkring sliter med lav kompetanse, knøttsmå fagmiljøer og indre strid, er det mildt sagt urovekkende.

Det er ikke vanskelig å slutte seg til slakten av Norge i denne saken. Moren ble fratatt omsorgen på tynt grunnlag. Systemet ga henne i realiteten ingen sjanse.

I ettertid fikk hun to nye barn. Staten mener altså at hun er uegnet som mor til den eldste sønnen, men skikket til å ta vare på de to andre.

Det er likevel viktig å notere seg at Lobben-saken er et særtilfelle, og at adopsjon ikke bare er djevelens verk.

Generelt sett er det en fordel at Norge har et progressivt familiesyn. Det betyr nemlig at barnets beste settes høyere enn hensynet til foreldrene.

Familieliv er ikke bare et produkt av blodsbånd og gener, det er en tilstand. Den handler først og fremst om omsorg, kjærlighet og tilknytning. Det er ikke nødvendigvis sånn at barn bør bo hos sin biologiske mor og far.

Akkurat her ligger et grunnleggende skisma, som på et vis splitter Europa.

I mange land – særlig i de tradisjonelle og katolske – er det biologiske prinsipp seiglivet og tungt kulturelt forankret. Det mer pragmatiske Vest-Europa er mer opptatt av barnet og «tilknytnings- og relasjonsprinsipper».

Disse kulturelle forskjellene er et viktig bakteppe når stat står mot stat i barnevernssakene for EMD.

På forhånd har både Tsjekkia, Slovakia, Belgia og Polen intervenert, som det heter – altså gått ut offentlig mot Norge. Den tsjekkiske presidenten høynet med å sammenlikne norsk barnevern med Lebensborn-programmet til nazistene. Betent materie, altså.

I den faktiske rettssaken forsvarte dommerne fra Danmark og Finland Norge, mens dommerne fra land som Italia, Hellas, Ukraina, Armenia, Ungarn og Georgia var kritisk til et altfor ensidig fokus på barnet.

Tilfeldig? Er det bare jussen som avgjør, eller kulturell bagasje og moralske reflekser rundt dommerbordet?

En logisk konsekvens av det norske oppgjøret med det biologiske prinsipp, er å godta adopsjon.

Det er brutalt for de biologiske foreldrene. Tvangsadopsjon er irreversibelt og endelig. Alle bånd blir kuttet, for alltid.

Likevel: Adopsjon er faktisk best for barnet.

Ifølge UiB-professor Marit Skivenes er funnene entydige: Barna får bedre oppvekst. De klarer seg bedre som voksne. De slipper opprivende omkamper og flytting. De opplever å høre til.

Et annet viktig poeng er at adopsjon ikke er et alternativ til å leve med sine egne foreldre. Det er et alternativ til offentlig omsorg. Mange foreldre vil aldri kunne ta vare på egne barn uansett.

Likevel blir adopsjon svært sjelden brukt som tiltak. Bare 0,6 prosent av barn under barnevernets omsorg blir adoptert.

Professor Skivenes frykter at det blir enda færre adopsjoner etter tapet i Lobben-saken. Hun kan fort få rett – selv om det egentlige problemet ikke er adopsjonen.

Samme feilslutning skjedde i EMD. Dommerne vurderte bare adopsjonsprosessen, selv om den opprinnelige feilen var at barnet ble tatt fra moren i første omgang. Det er jo omsorgsovertakelsen som er den egentlige krenkelsen.

Barnevernet har uansett betydelig større problemer enn overdreven adopsjonstetthet.

Ukultur. Snevre fagmiljøer. Mødrehjem som ikke fungerer. Ledere og saksbehandlere som ikke holdes ansvarlig for feil.

Kompetansen må opp. Retningslinjer, kontroll og beviskrav må skjerpes. Praksisen for samvær kan åpenbart blir bedre. Det må komme en skikkelig diskusjon om hvordan foreldre som blir fratatt nyfødte barn skal få vise at de egner seg – før det er for seint.

Kort sagt: EMD kan bare gripe inn i noen få enkeltsaker. Norge må selv sørge for en kritisk gjennomgang av systemet.

For Trude Strand Lobben betyr selv ikke en knusende seier mot staten at hun får sønnen tilbake.

Han er blitt 11 år, og har bodd hos noen andre hele livet. Skal han rives bort og flyttes til en fremmed kvinne, fordi hun er hans mor?

Denne saken kan aldri få noen lykkelig slutt. Men den kan påvirke fremtidens barnevern. Forhåpentligvis på den riktige måten.