Mener du ja til EU, si ja

Når frihetens viktigste institusjoner er under angrep, er stillhet et fryktelig dårlig svar.

Publisert: Publisert:
Mathias Fischer
Kommentator i BT.

EU-STILLHET: Hvis kampen mot populismen forutsetter at man snur kappen etter vinden, vil selv en seier bli til et tap, skriver Mathias Fischer. Foto: Keilen, Berit

Og så var det én igjen. Etter at Arbeiderpartiet lanserte utkast til nytt partiprogram mandag, ser det ut til at Høyre blir det eneste partiet som er eksplisitt for medlemskap i Den europeiske union.

Ved begge EU-avstemningene, har Ap vært på ja-siden. I programmet for inneværende periode, står det «Arbeiderpartiet har ikke endret syn på at medlemskap i EU ville være en fordel for Norge». Den setningen er nå strøket.

Nå står det kun at saken eventuelt skal til ny behandlings på partiets landsmøte, dersom det blir aktuelt.

Formuleringen er «tilpasset dagens situasjon», sa Aps Anniken Huitfeldt til Aftenposten, fordi EU-spørsmålet ikke er aktuelt med det første.

Det er en trist unnvikenhet fra landets statsbærende parti, men langt fra en unik manøver fra de etablerte partiene i møte med populisme fra begge kanter.

Les også

Britene ett skritt nærmere brexit

Vi er alle konservative nå. For å bevare de verdiene som må bevares – frihet, demokrati, fred og internasjonalt samarbeid – må institusjonene forsvares. Den amerikanske presidenten går til angrep på domstolene og truer den etablerte verdensordenen. Storbritannia er på vei ut av EU.

Ungarn og Polen glir i autoritær retning, mens deres nabo Ukraina fremdeles er under invasjon fra Putin, den russiske presidenten som mer enn noe annet ønsker å rive i stykker fundamentet i den vestlige sfæren av jordkloden.

Det som er under angrep, er institusjonene som bevarte freden etter annen verdenskrig, sikret enorm velstandsøkning og frihet for enkeltmennesker. Motstanden øker mot menneskerettighetsdomstolen, mot EU – ja, selv Nato-samarbeidet oppleves som under press.

Den rådende analysen er «eliten har sviktet». At eliten har tjent ideologi og egne interesser, og latt vanlige folk i stikken.

Frihandel og automatisering er økonomisk rasjonelt, men for mannen som mister fast inntekt, er det ingenting å juble for. Arbeidsinnvandring er fornuftig og det er moralsk riktig å ta imot flyktninger, men for alle som føler seg glemt, er det bare nok et spark i ansiktet.

Så hva skal være det liberale svaret? Er det å endre politikk? Selvfølgelig ikke. En av de viktigste lærdommene fra populismen, er at autentisitet og å fremstå oppriktig er nøkkelen.

Folk vil stole på de folkevalgte. Det burde ikke være vanskelig: Folk som ønsker norsk EU-medlemskap må si det høyt. Igjen og igjen. Med ekte følelser og ekte engasjement.

Hvis kampen mot populismen forutsetter at man snur kappen etter vinden, vil selv en seier bli til et tap.

Jonas Gahr Støre er statsministerkandidat for landets største parti – og åpenbart en helhjertet EU-tilhenger. Da bør han også kunne stå for det, ikke minst i tider som disse.

EØS-motstanden må ikke besvares utelukkende med EØS-forsvar. Argumentasjonen vil alltid høres hul og lite troverdig ut, om usikkerhet for arbeidsplasser og sånt, akkurat de samme argumentene som tapte i USA og Storbritannia i fjor.

Forskjellen på «eliten» og populistene, er at de etablerte politikerne er veike. Før daværende britisk statsminister David Cameron forsvarte EU-medlemskapet ved folkeavstemningen, forsøkte han å reformere EU og innrømte dermed at motstanderne hadde et poeng. Presidentkandidat Hillary Clinton snudde tvert om på en frihandelsavtale hun var med på å forhandle frem, og ga dermed Trump rett i hans motstand.

Det fremstår ikke oppriktig. Ingen kan argumentere for EØS-avtalen med ekte glød. Det finnes ikke noe EØS-flagg å vifte med, ingen nasjonalsang å synge.

Paradokset i den norske forsiktigheten er at oppslutningen om EU ser ut til å øke på kontinentet. Europeiske statsledere ser verdien av samarbeidet. Samtidig peker de økonomiske pilene i riktig retning.

En ny søknad om EU-medlemskap er usannsynlig akkurat nå, på grunn av dagens oppfatning hos folket, men man kan likevel ønske det. Det er også urealistisk med utmeldelse av EØS, likevel kan Senterpartiet, fagrørslen og flere Frp-ere argumentere for sitt syn. Derfor blir debatten skjev: Helhjertet EØS-motstand mot tynt EØS-forsvar fra folk som egentlig ønsker fullt medlemskap.

De som ønsker å forsvare institusjonene, må ikke falle i en forsvarsposisjon der de kun argumenterer for utvannede kompromiss. Det vil føre til tap.

Publisert: