Virkelighetshungeren

Det er ulvetider i bokbransjen. Er det mulig å komme videre?

Eirin Eikefjord
Kommentator i BT

Marvin Halleraker

Forfatter Tomas Espedal har stilt seg opp, i stram dressjakke, på sitt eget kjøkken. Et lilla lys blafrer på ovnsviften. Det er hjemme hos-debatt, på YouTube, og Espedal leser et forbitret innlegg i den langdryge diskusjonen om virkelighetslitteraturen.

– Forfatterforakt. Det er akkurat det det handler om, det handler om forfatterforakt, sier Espedal, mens han blar i disse foraktens trykksaker, Vinduet og Morgenbladet.

Artiklene er «sladderaktige», redaktøren «pubertal», Espedals meningsmotstandere er hevngjerrige nymoralister. En ulveflokk.

Espedal avslutter med at ulveflokken skuer over dalen. En av ulvene sier: Gutter, la oss ta litt hensyn til lammet.

Høstens store litteraturdebatt har herved sklidd ut i parodien.

Begrepet post-truth ble kåret til årets ord. Litteraturen, derimot, er sannere enn noensinne.

Realityromanene har åpenbart truffet en nerve her i kikkersamfunnet.

Men når forfatterne rapporterer fra eget liv, gjør de samtidig sin omgangskrets til ufrivillige romanfigurer.

For Geir Gulliksens ekskone har det vært som å bli kidnappet av en roman. Vigdis Hjorths avdøde far mistenkes for incest. Alle kan ofres på Kunstens alter.

Ulven i Espedals fortelling er ikke forfatter. Ulven har Frode Helmich Pedersen-stemme.

Pedersen er litteraturkritiker og postdoktor i litteraturvitenskap, og kaller selvfiksjonstrenden «et litterært endetidssymptom».

Vinduet-redaktør Preben Jordal er også med i ulveflokken.

“Nei, dette handler ikke om forfatterforakt. Det handler om ansvarliggjøring av dem som av egen drift velger å skrive”, skriver han i Morgenbladet.

Men hvordan skal egentlig denne ansvarliggjøringen foregå?

“Virkelighetsforfatterne og deres tilhengere synes å forutsette at noe er galt hvis og bare hvis det er i strid med norsk lov”, skriver den tredje ulven i flokken, teaterforsker Finn Iunker.

Problemet er at det er et gedigent handlingsrom mellom straffelovens strenge grenser og forfatternes etiske sperrer.

Ikke en eneste forfatter er dømt for utleverende beskrivelser de siste hundre årene.

Et av de få bokverkene som har funnet veien til Høyesterett, er den sjangeroverskridende bygdeboken «Nok innmark til ei ku». Når forfatteren kommer til kapittelet om sitt eget bruk, sklir den lokalhistoriske beretningen ut i bitter samlivsstrid.

Selvsagt er det drøyt å utlevere et kollapsende ekteskap i en bygdebok. Men Høyesterett svarer enstemmig: Det er ikke ulovlig.

Retten legger vekt på at opplysningene verken er nærgående eller nedsettende. Et ufordelaktig helhetsinntrykk er ikke uten videre rettsstridig. Det hele ligger innenfor den frihet en historieskriver må ha til å beskrive deltakerne i sitt liv.

Noe tilsvarende ble lagt til grunn da lagmannsretten behandlet klagen fra konen til «Bokhandleren i Kabul»: Det fremstår ikke som sladder og har ikke noe spekulativt preg. Da er det innenfor.

Rettssalen kommer åpenbart til kort som litterær salong. De rettslige grensene er så vide at de blir irrelevante.

I jussen handler det om krenkelsens grovhet. Jo mer nedsettende og intimt, desto verre.

Men de fleste kommer jo greit ut av det - ofte bedre enn forfatterne selv. Hvor stor betydning skal det litterære ettermælet ha? Etisk sett er jo det å stjele og spre folks historie et overtramp i seg selv.

I praksis må grensen for uhemmet utlevering gå et sted i skjæringspunktet etikk/estetikk/samvittighet. Litteraturprofessor Erik Bjerck Hagen er blant dem som mener det går en moralsk grense et sted, men at høy litterær kvalitet unnskylder mye.

Jo bedre litteratur, desto lavere krav til moral, med andre ord.

Det er en lite prinsipiell norm. Det er vanskelig å akseptere at etiske grenser skal være relative, og tilpasses en smaksdom. Den kommer jo først etterpå, når skaden er gjort. Og hvem skal være dommer?

Preben Jordal mener det er kritikkens oppgave å konfrontere forfatterne med det motsetningsfylte ved ønsket om at bøkene skal forstås både som autonom litteratur og som sannferdig gjengivelse av virkeligheten.

Men hvis det skal gjøres uten å grafse uhemmet i forfatterens eget liv, blir det jo sjablongmessig, og dermed uten substans.

Og hvor vil en slik konfrontasjon føre hen? De ufrivillige romanfigurene er jo like uthengt og krenket uavhengig av om en dydig kritiker påpeker at forfatteren befinner seg i et etisk sumpområde.

Ansvarliggjøring forutsetter at forfatterne tar problemstillingen på alvor og setter grenser for seg selv. Men det ansvaret vil ikke forfatterne ta.

Det påfallende med enhver debatt om virkelighetslitteraturen er at et nokså enstemmig forfatterlaug avfeier hele problemet, iallfall offisielt.

«Sannheten er at vi gir blaffen. Vi er kunstnere», skriver Jan Kjærstad.

Slik får forfatterne fortsette å definere sin egen moral, arrogant og ufølsomt. Og når de blir kritisert for det, snakker de om forakt og nymoralisme og ulveflokker på You Tube.

Hvem er det egentlig som er ulvene her?

Debatten om virkelighetslitteraturen bunner ikke i forfatterforakt, men i omsorg for dem som rammes. Det er imidlertid ikke så merkelig hvis den ender med forfatterforakt.

Litteraturhistorien er drevet frem av reaksjon/motreaksjon. Etter det klamt private, må det komme noe annet, kanskje noe bedre.

«Det nylitterære vil komme når virkelighetsforfatterne forstår at de er Se og Hør-reportere i sitt eget liv», skriver Finn Iunker i Vinduet.

Men noe sånt vil ingen forfatter erkjenne. I mellomtiden vil bekjennelseslitteraturen bre om seg og forskyve grenser. Fordi så mange har gjort det med suksess, fordi tidsånden krever det, og fordi det er enklere å gjengi noe selvopplevd enn å dikte noe sant.

Mye tyder på at Frode Helmich Pedersen får rett når han frykter «et skred av yngre Knausgård-epigoner som er tilbøyelige til å overføre bloggerens naive bekjennelsesprosa til det litterære feltet».

– Forfatteren tror han konsekvensfritt kan skrive hva han vil. Slik er ikke verden, skrev Knausgårds onkel Gunnar om nevøens «Judaslitteratur».

Det er nettopp slik verden er. Og slik vil den være, i uoverskuelig fremtid.