Den som sier at andre er dumme ….

Hvor interessant er det at en eks-minister slenger dritt?

  • Frøy Gudbrandsen
    Frøy Gudbrandsen
    Sjefredaktør i BT
VIKTIG: Så sentral som Knudsen var i en årrekke, er det naturligvis svært mange – ikke minst i Bergen – som fortsatt ser på henne som en viktig person.
Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over åtte år gammel
iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av BTs kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Over ti år etter at hun forlot rikspolitikken, timet hun drittpakken sin til tidspunktet den gjør størst skade. Foruten Trond Giske, er det ingen av dem som i dag er sentrale i Arbeiderpartiet som får særlig positiv omtale. Hun er derimot usedvanlig raus med anklagene. Nå er det ikke første gang Stoltenberg beskrives som konfliktsky og unnvikende, men det passer temmelig dårlig at kritikken gjentas fra en gammel storhet akkurat nå.

Så sentral som Knudsen var i en årrekke, er det naturligvis svært mange – ikke minst i Bergen – som fortsatt ser på henne som en viktig person. Mange husker som om det var i går. Store deler av boken er viet til hvem som sa hva i Treholt-saken, EU-forhandlingene, i støyet rundt Gardermoen. For dem som leste om dette i avisen da det skjedde, er intrigene saftige godsaker.

Når det er sagt, en kollega reagerte slik da hun så meg lese boken: «Grete Knudsen, ja. Hun hadde jeg glemt.» For denne bomben av en bok er ikke like rystende for oss alle. At politikere krangler, misliker hverandre og gjør kjipe ting i en maktkamp, det visste vi fra før. Akkurat hvem som var mest urimelig overfor Grete Knudsen på 90-tallet, blir lett borte i en gjesp.

Selv om det er snertingene som har gitt henne all oppmerksomheten, er boken er mer enn en drittpakke. For eksempel skriver hun også godt om EU-motstandere: «Det mest patetiske er at innbitte EU-motstandere ikke vil erkjenne innlysende historiske kjensgjerninger». Sant, så sant.

Akkurat hvem som var mest urimelig overfor Grete Knudsen på 90-tallet, blir lett borte i en gjesp.

Fra et Vestlandsperspektiv, er også noe av kritikken hennes mot sentrale Ap-personer relevant. Jens Stoltenberg beskrives som nærsynt og trangsynt i valget av medarbeidere. Noe av det hun trekker frem som positivt ved sin buddy Thorbjørn Jagland, og som bidro til å skape problemer for ham, var hans motstand mot Arbeiderpartiets klanvelde. Hun foretrekker også Trond Giske – «med røttene langt unna Oslo-området» – som partiets neste leder.

Men måten hun beskriver Treholt-saken på, er mildt sagt underlig. «Hva angikk Sovjet-kontaktene hadde han gått over streken», skriver hun. En alvorlig straffbar handling er nå min vurdering av hva Treholt gjorde.

Politikerbiografier gir et historisk bidrag. Muligens kan også Knudsen bidra til å endre på det etterlatte inntrykket etter en del politiske hendelser. Mest alvorlig er anklagene mot Grete Faremo. Versjonen som er blitt stående etter hennes avgang som statsråd, er at hun ble ofret, selv om hun selv ikke hadde gjort noe galt, fordi hun hadde det konstitusjonelle ansvaret for overvåkingsskandalen. Knudsen hun hevder derimot at Faremo kjente til at POT overvåket Berge Furre. Ifølge Knudsen ble Faremo ikke ofret, men «felt av sine egne feiltrinn»,

Karakteristikkene av personene av typen «forfengelig», «forblindet» og «enfoldig» vekker oppsikt, men er likevel meningsløse. Mens kritikk av dagens statsminister og potensielle arvtakere er relevant å få frem, virker karakteristikker av andre bare ondsinnede og unødvendige.

At hun personlig har noe særlig å vinne på å skrive en så ufin bok, utover bokinntektene, er tvilsomt

Hallvard Bakke beskrives som en ensom ulv, en einstøing, som hun aldri klarte å få tak på. Derfor sørget hun for å ha lite med ham å gjøre, og bekrefter ryktet om at de reiste med ulike flyselskaper til og fra Bergen for å unngå hverandre. «Tenk, så enfoldig, eller kanskje til og med konspiratorisk, går det an å avsløre seg», skriver hun om Gunnar Berge. Han «forsto ingenting». Det er vanskelig å se hvilket godt formål det tjener å beskrive tidligere kolleger på den måten.

Andre ganger virker kritikken rimelig smålig. Om Jonas Gahr Støre skriver hun blant annet: «Jeg har også notert meg for at han ikke har noen tradisjon for å heise flagget 1. mai».

Knudsen trekker festlig nok også frem at BT på lederplass stilte seg tvilende til hennes kompetanse i EU-forhandlingene. «Jeg bestemte meg for å ikke la meg distrahere av slike perifiditeter,» skriver hun i boken. Men 20 år etter husker hun det åpenbart fortsatt.

Knudsen gir også sin versjon av det såkalte «slaget i Ullensvang», som førte til at en rekke unge Ap-politikere, som hun støttet, forlot politikken. Fortsatt preges – og lider – Arbeiderpartiet i Hordaland av at flere talenter forsvant.

Men at hun personlig har noe særlig å vinne på å skrive en så ufin bok, utover bokinntektene, er tvilsomt. For som vi lærer i barnehagen: «Den som sier at andre er dumme, de er dumme selv.»

Publisert
BT anbefaler

«Et historisk dypt fall»

Beyers avgang sjokkerer. Nå må Festspillene også pleie omdømmet sitt.

LES SAKEN

Mest lest akkurat nå

  1. – Hadde alt av gode venner og var skoleflink

  2. Minst 13 skutt på amerikansk supermarked

  3. Rundt 15 prosent av kvinner har samme sykdom som Regine. De fleste vet det ikke.

  4. 13.000 har rett på en tredje dose. – Det er utfordrende å få kontakt.

  5. Hareide innrømmer sine unnlatelses­synder. Nå forlater han rikspolitikken.

  6. Regjeringen orienterer om koronasituasjonen i dag