Dette kan kommuner lære av nord-sør-konflikten i Øygarden

Det tok et sted mellom 20 og 40 år, en ytre fiende og en felles ungdomsskole før Øygarden fullt og helt ble til én kommune.

Frøy Gudbrandsen
Politisk redaktør i BT

SNART OVER: Geografisk stemmegivning har preget valgene i Øygarden fra starten og frem til nå. Når politikken blir så dominert av territoriell konflikt, forsterkes stridighetene. ILLUSTRASJON: Marvin Halleraker

Nore Straumsund bru knytter nord og sør i Øygarden sammen. Den gikk lenge under navnet Golanhøydene, etter konfliktsonen i Midtøsten.

Det er et av mange tegn på at det ikke gikk bra den gangen i 1964, da Hjelme kommune og litt av gamle Herdla herad skulle smeltes sammen.

Nå skal de alle inn i Nye Øygarden. Hva gikk skeis den gangen? Er det noe å lære av de bitre stridighetene?

At en sammenslåing er fornuftig, er ingen forsikring mot krig. Herdla herad var skapt for sjøveien. Da kystfolket gikk fra kjøl til hjul, var det smart å gjøre kommunestrukturen mer landbasert også. Det fantes bedre løsninger enn at barna ble sendt i båt over Hjeltefjorden for å komme seg til ungdomsskolen.

Derfor ble Herdla herad hakket opp og delt mellom Meland, Askøy, Radøy, Fjell og nettopp Øygarden. Det var neppe der feilen lå.

Les også

Hans Mjelva om valet på Stord: – Stord styrer mot ein økonomisk hestekur

Selv om det finnes ulike versjoner av hvordan spliden ytterst i øyriket begynte, begynner de fleste i år null i den nye kommunen. Da meldte de to øyene Turøy og Misje overgang til Fjell. Med det ble maktbalansen i kommunen forskjøvet nordover.

Lokaliseringsstrid er som kjent noe djevelen sendte til jorden for å skape ufred i sammenvevde og harmoniske samfunn. I slike nye, skjøre sammenslutninger, er det så eksplosivt at det bør unngås frem til limet er noe sterkere.

Noe av det første politikerne i Øygarden måtte gjøre, var å ta en rekke beslutninger om hvor kommunale tjenester og bygg skulle ligge. Det meste, som kommunehus og lege, havnet på Tjeldstø, langt nord. Kjipt for dem i sør.

Et annet irritasjonsmoment, var at arbeidet med å bygge broer mellom øyene i kommunen begynte i nord, heller enn i sør. Den kjente Rongesundet bru, som ligger helt sør i Øygarden, var den siste som ble bygget.

Det var kanskje ikke så rart at man valgte å binde kommunen sammen først, istedenfor å knytte deler av den til en annen. Men nå var det for lengst blitt en ekte, bitter og varmblodig bygdestrid av det hele.

Les også

Jens Kihl om valget i Sogndal: – Old boys-laget til Arbeidarpartiet kranglar seg nedover divisjonane.

Spliden fikk selvsagt politiske konsekvenser. Politisk ståsted ble underordnet. Politikernes bosted ble nesten det eneste viktige i kommunevalgene. Innbyggerne ble mestere til å snu opp ned på valglistene. Ryktene sier at folk i nord lærte seg kunsten systematisk å stemme inn sine egne først. Men det tok ikke lang tid før de i sør gjorde det samme.

Geografisk stemmegivning har preget valgene i Øygarden fra starten og frem til nå. Gjennom rene bygdelister fra hver av de ulike delene av kommunen, gjennom organiserte stryke/krysseaksjoner, og gjennom partiene.

Det store vendepunktet i kranglingen kom på 1980-tallet, da endelig en ytre fiende dukket opp. For første gang fant innbyggerne et felles mål: Å få oljen fra Oseberg-feltet ilandført til Sture – ikke til Mongstad på andre siden av fjorden.

De vant frem. Oljen ble et veikart for fred, med penger, arbeidsplasser og et visst samhold. Og gassanlegget på Kollsnes, enda flere arbeidsplasser og god kommuneøkonomi.

Med oljen kom også tilflytting, særlig til sør.

Les også

Morten Myksvoll om valet i Alver: – Sterke voksesmerter har gitt bomopprør. Likevel planlegg alle for meir folkevekst.

Den gangen sjøen var transportåren, lå nordlige steder som Nautnes og Hellesøy rett ved hovedveien. Med bilvei og broer, var det selvsagt andre steder tilflytterne slo seg ned. Tyngdepunktet som skled nordover da Misje og Turøy hoppet av, har glidd sørover igjen.

Tverrpolitisk valliste for Øygarden (TVØ), som har rekruttert politikere og velgere i sør, fikk for eksempel rent flertall i 1999.

Helsetjenester, lensmannskontor og sykehjem ble med tiden flyttet til Rong, tettere på der folk flest nå bor. Kjipt for dem i nord, kan man si. Snedig nok ble det nye «Helse- og tenestesenteret» bygget i en slik fasong at det enkelt kunne brukes som rådhus, om det skulle være ønskelig på sikt.

Og slik ble det i 2009.

Men striden rundt flyttingen av rådhuset skal ha vært siste krampetrekning av nord-sør-konflikten. Fra det året inngikk TVØ og Ap (som stort sett har fått valgt inn folk fra nord) et samarbeid.

Les også

Eirin Eikefjord om valget i Ullensvang: – Jævla bra kommune?

Så kan Nye Øygarden lære noe av det som gikk galt?

Den nye kommunen har et langt bedre utgangspunkt enn den gamle. Å løse lokaliseringsspørsmål i en ny kommune, preget av fraflytting og sviktende sildefiske, var ikke lett. Det lå til rette for konflikt.

Men krangler kan virkelig vare i årevis, og kan bli forsterket når politikken blir så dominert av territoriell konflikt.

Tverrpolitisk valliste i Øygarden har derfor gitt den nye kommunen en gave ved å legge seg selv ned.

Sotralista, derimot, stiller til valg og har som kampsak å skifte kommunenavnet til Sotra. Det fremstår mest som en siste krampetrekning.

Det er ikke noe galt i å gi en ekstrastemme til politikere fra bygden eller bydelen man bor i. Ordfører Børge Haugetun, som nå stiller på topp for Venstre, får sikkert en haug med personstemmer fra Øygarden.

Men lokaldemokratiet er på ville veier hvis adresse blir avgjørende for hvordan man stemmer.

Les også

Morten Myksvoll om Askøy: – Valet handlar om vatnet

Historien fra Øygarden viser at det betyr noe hvordan politikerne opptrer den første tiden. I et nytt kommunestyre er det nok et betydelig rom for smarte politiske spillere. Det er mulig å sette bygder opp mot hverandre, og danne allianser som noen nødvendigvis taper på.

«Ein kan erkjenne at ein er i same båten og at ein må ro i takt», sier Kjell Alvheim, tidligere ordfører i Øygarden, om hvordan den nye kan unngå den gamle kommunens feil. Landveien har for lengst tatt over, men grunnleggende kunnskap om å ferdes til sjøs er alt den nye kommunen trenger.