Hvorfor er MDG så lite?

Vinteren var preget av klimaprotester, men den grønne, politiske bølgen har ikke kommet. Ennå.

Talsperson for MDG og for tiden byråd i Oslo Arild Hermstad viser frem en selvkjørende buss. MDG holder landsmøte til helgen. Heiko Junge, NTB Scanpix

I vinter har titusenvis av barn og unge har tatt til gatene for å få de voksne til å ta klimatrusselen på alvor. De færreste av dem som demonstrerte her i Bergen hadde stemmerett. De må rope for å bli hørt.

Man skulle likevel tro MDG, som har landsmøte til helgen, ville oppleve en Greta Thunberg-effekt. Unger som roper høyt har en tendens til å få det som de vil, men ingenting tyder på at foreldrene deres stormer over til miljøpartiene. SV har vokst noe, men Venstre har krympet.

MDG har beveget seg oppover på målingene med noen desimaler. Det er ikke spesielt imponerende. Tenk bare på fremgangen til Rødt og Sp, for ikke å snakke om Folkeaksjonen mot mer bompenger.

Bølgen av klimaprotester har ikke blitt til en grønn politisk bølge.

Les også

– Klem en bom

Hvis MDG ikke klarer å vokse i dette klimaet, vil de noen gang klare det? Utgangspunktet før høstens valg er trolig bedre enn noen gang før, av (minst) tre årsaker.

Den første og viktigste er maktposisjonen i Oslo. Interessant nok ser MDG på seg selv som et ungt parti. Det er det egentlig ikke. Partiet har bare vokst fryktelig sakte. Etter 30 år har de fleste kommet seg gjennom puberteten.

MDG er i ferd med å ta steget inn i voksenlivet først nå. Byrådsmakten i Oslo er en viktig del av det. Der har partiet aktivt søkt makt, og brukt den til å gjennomføre egen politikk, ofte etterfulgt av mye spetakkel og oppmerksomhet. Også i Trondheim har partiet vært i maktposisjon lenge, men det kan likevel ikke sammenliknes med det utstillingsvinduet hovedstaden nå fungerer som.

Politikken som byråd Lan Marie Berg har frontet i Oslo, skaper både begeistring og sinne. Men nå har partiet både den synligheten og profilene som trengs for å vokse videre.

Den andre årsaken til at jeg mener vekstforholdene for MDG er hakket bedre nå, er at politikken er blitt noe tydeligere. Da partiet gikk inn for EUs energisamarbeid Acer, ble det bråk internt. En rekke medlemmer meldte seg ut. Slikt er alltid leit på kort sikt, men dette var klargjørende for hvor MDG står i det politiske landskapet. Det er nå tydeligere positivt til EU-samarbeid, med klar avstand til SV.

MDG fremstår som mer teknologioptimistisk enn før, noe som ikke bare har skapt harmoni internt. Målet om å redusere forbruket for å nå klimamålene er ikke borte, men løsningene som presenteres handler mer enn før om næringsutvikling og teknologi. Fra å være et parti som virket mest opptatt av alt vi ikke skal gjøre, lykkes de bedre med å skissere en fremtid som kan friste noen.

Den tredje årsaken til at MDG kan ta en viktigere posisjon fremover, handler mindre om hva partiet har prestert selv, nemlig Venstres kollaps. Det er nok langt flere velgere å hente i de store partiene, men et Venstre på to prosent gir MDG en åpning.

De to partiene kniver, neppe helt bevisst, om plassen som det urbane, internasjonalt orienterte klimapartiet i sentrum av norsk politikk. Hvem som vinner, kan avgjøre fremtiden til begge. Fortsetter Venstre med selvskadingen, kan MDG ta plassen.

De politiske valgene MDG har tatt i de siste par årene, gjør standpunktet som blokkuavhengig noe mer troverdig. Dersom partiet velger å vise det mer i praksis også, kan Venstre ligge tynt an.

For hvor mye skiller egentlig de to partiene? Mye i kultur og innpakning, men stadig mindre i politikk. Det er nyanser av grønt. MDG prioriterer miljø og klima mer rendyrket, ja. Men begge er (ganske) liberale partier, som ønsker å lette skattetrykket på gründere – særlig de grønne. De vil ha økt satsing på tog og fornybar energi, og de vil gradvis trappe ned petroleumsnæringens gunstige ordninger. Venstres kampanje for å redde biene, med tilhørende kostymer, ser veldig MDG ut.

Foreløpig er det to grenser som skiller partiene klart fra hverandre: Sperregrensen og Frp. Men det er langt innenfor det realistiske at MDG lirker seg over ved neste stortingsvalg. Regjeringssamarbeidet med Frp har ikke gjort underverker for Venstres oppslutning så langt.

Utmeldingene og partiovergangene i Bergen bystyre er et av mange eksempler på at MDG har vært et umodent og uferdig parti. Mange nye folkevalgte, svak organisasjon og stort meningsmangfold har skapt problemer. Det kan ikke lenger være noen unnskyldning.

Lykkes ikke MDG fremover, er det ikke værforholdene som er problemet.