Høyre må skjønne sin egen klimarisiko

Behovet for en mer troverdig og tydelig klimapolitikk i Høyre er akutt.

Frøy Gudbrandsen
Politisk redaktør i BT

IKKE HELT GRETA: Klarer ikke Høyre snart å stable på beina en klimapolitikk det svinger av, vil det tomrommet være noe av det som står igjen etter Erna Solberg. MARVIN HALLERAKER

Høyres eneste trøst etter årets kommunevalg er at Ap også gjorde det dårlig. Ja, valgkampen havnet på ytterpunktenes banehalvdel. Der har moderate, helhetstenkende politikere lite å stille opp med.

Men denne unnskyldningen holder bare delvis. Grunnen til at Folkeaksjonen nei til mer bompenger kunne høvle over Høyre, var at de gjennomtenkte svarene manglet.

I mangel på noe bedre, endte toppkandidaten Harald Victor Hove opp med å praktisk talt sette seg på fanget til Trym Aafløy.

Det motsatte av politisk lederskap, kan vi kanskje si.

Det store hullet i Høyres løsninger er større og mer alvorlig enn valgkampen.

Progressive klimaaktivister har vært en sjarmerende minoritet i Høyre, som lenge ikke ble tatt særlig på alvor. Det skyldtes nok minoriteten selv, som ikke har evnet å utfordre partiet godt nok. Og det har skyldtes majoriteten, som ikke har sett toget kjøre mot dem i tunnelen.

Nå har klima blitt den store saken, og velgernes forventninger er blitt større.

Et tilfeldig eksempel fra virkeligheten her: På en konferanse tidligere i høst, kom en næringslivsleder bort til meg etter at statsminister Erna Solberg hadde vært på scenen. Han ville bare si at dette ikke var godt nok. Hun hadde ikke overbevist ham om hvordan oljenasjonen Norge skulle håndtere klimakrisen.

Dette lille opptrinnet er interessant, fordi det er helt usannsynlig at det ville skjedd for noen år siden. Det er et eksempel på den dreiningen som har skjedd i næringslivet, som ellers i samfunnet.

Samtalen er rett og slett en annen enn den var for bare et par år siden.

Ledende næringslivsaktører bryr seg for alvor om klimapolitikk, og har klare forventninger til at politikerne skal levere på det.

Det handler selvsagt om at de er bekymrede samfunnsborgere. I tillegg har de gjerne et langsiktig tidsperspektiv på egne investeringer. Og været ser rufsete ut der fremme.

Skipsnæringen, for eksempel, ber om strengere reguleringer fortere. De ser at hvis det kommer strenge klimakrav fort nok, kan de ha et konkurransefortrinn. Tar ikke politikerne sjansen, kan andre ta dem igjen.

Det er her Høyre virkelig har et problem, som neppe har truffet partiet for fullt ennå. Teknologioptimisme kombinert med en klokkertro på at norsk petroleum skal skyve ut kull og redde klimaet, det er bare for spinkel politikk.

Anekdotiske eksempler på at høyrefolk har gått til MDG er ikke akkurat bevis nok. Men det er et tegn på at budskapet fra Solberg ikke holder lenger når ellers konservative mennesker stemmer på et radikalt parti.

Dette skjer samtidig som Vestland Høyre går i strupen på Ap, fordi de har en debatt om skattefordelene til selskaper som leter etter olje.

Det er også i ferd med å bli et problem for Høyre at partiet er så tett klistret til Frp. Det gjelder i regjering, men også i kommunene. Å bli oppfattet som en klimasinke, med et labert engasjement for å gjøre det som trengs for å hindre global oppvarming, det er et rykte det kan bli vanskelig å bli kvitt.

I Ap har spørsmålet om oljeletning i Lofoten og Vesterålen skapt drama på landsmøte etter landsmøte.

I Høyre har det ikke vært noen tilsvarende strid, og det har antakelig vært en ulempe.

En skikkelig strid virker skjerpende. For å vinne frem, er frontene nødt til å sette seg inn i sakene. Harmoni kan virke søvndyssende, og plutselig våkner man opp og innser at man ikke har peiling på det som er samtidens viktigste sak.

For ordens skyld: Arbeiderpartiet er ikke noe videre bedre stilt. Hver gang noen antyder mer fart i klimapolitikken, blir de sablet ned av fagbevegelsen.

Men angrep er ofte et godt forsvar. Ap-leder Jonas Gahr Støre går i strupen på Solberg, og lykkes muligens med det.

Det er virkelig ingen grunn til at Høyre ikke skal ha en like omfattende klimapolitikk som Venstre, SV og til og med MDG. Et ansvarlig parti må vise at det leder an og vet hvilke virkemidler som tar oss til målet.

Åpenbart ligger det flere dilemmaer her som Høyre må finne ut av. Skatter og avgifter er gode virkemidler for å vri atferd, både hos bedrifter og folk. Hva gjør et parti som helst vil kutte skattene med det? Eller ligger det noen muligheter her, til å flytte skattetrykket i den retningen partiet egentlig har ønsket lenge?

Veiprising, vindmøller, utvidelse av vannkraft, kraftkabler til utlandet. Her ligger det en godtepose av konfliktsaker man kan og bør ta tak i. Det er nedi der et sted den troverdige politikken ligger.

Klarer ikke Høyre snart å stable på beina en klimapolitikk det svinger av, vil det tomrommet være noe av det som står igjen etter Erna Solberg. Statsministeren som ikke gjorde nok.

For ordens skyld: Denne næringslivslederen på konferansen kom tilbake til meg noe seinere. Da hadde Solberg vært på scenen igjen. «Du, jeg tar det tilbake», sa han. «Hon vet ka hon snakkar om».

Ja, å hypnotisere en forsamling med faktakunnskap er et av Solbergs fremste knep. Det holdt akkurat denne gangen. Jeg ville ikke sjanset på at det går neste gang også.