Det var like før jul. Koret i Landås menighet skulle synge under gudstjenesten i kirken. Siden det var på den tiden at alle skulle hjelpe flyktninger, ville koret også besøke asylmottaket, for å tilby en liten julekonsert.

Men Norsk Folkehjelp,

. Det var ikke rom i herberget for noe julesang. Mottaket skal nemlig være en nøytral plass. Og julesang hører visst ikke hjemme på nøytrale plasser.

For det er like rituelt som selve julen: Så fort adventstiden er nær, begynner den norske hedningbevegelsen å te seg som kristenfundamentalister på speed.

Det er særlig sangene som sitter fast i halsen til ateistene. Julesangene er som kjent selve innbildet på teologisk maktdemonstrasjon. Under dekke av uskyldsrene toner kan De Kristne nemlig hjernevaske sarte barnesinn og asylsøkere i en sårbar situasjon. Her kommer dine arme små! Moahahaha!

Men fortvil ikke! For et par år siden kokte Humanist Forlag nemlig sammen et ikke-religiøst alternativ, i sangboken «Når nettene blir lange. Julesanger for noen hver».

Slik har «Det kimer nå til julefest» blitt til «Jeg vet et tre». «Deilig er den himmel blå» er forvandlet til «Hyllet i et skumringsslør». Strofer som «prektig er Guds himmel» og «slekt skal følge slekters gang» er henrullet for alltid.

Blir det mer parodisk nå, melder jeg meg inn i statskirken.

Er det virkelig mulig å synge noe sånt uten dyp, ironisk distanse?

Nei.

Og her ligger mye av problemet.

Julesangfadesen og de klamme, gudløse tekstene er en perfekt illustrasjon på hvordan ting har gått så fryktelig galt for den norske hedningbevegelsen.

I 1956 oppsto deres mest sentrale organisasjon Human-Etisk Forbund (HEF), som en korreks til en omgripende og mektig statsreligion.

Med en betalende medlemsmasse på om lag 84.000 mennesker, sugerør i statskassen og en stemme inn i offentligheten har forbundet etter hvert fått monopol på utformingen av den offentlige norske ateismen.

Problemet er at rikshedningene synes å ha fokusert kjernevirksomheten på en kombinasjon av å plagiere kristne skikker og opponere trassig i symbolsaker.

Gjennom HEF er kirkens riter og ritualer kopiert, strippet for religiøst innhold og gjenskapt i «humanistisk» drakt.

Kirken har dåp. HEF har navnefest. Kirken har konfirmasjon. HEF har konkurrerende liberale øvelser for ungdom. Kirken har Jesus og misjonærer. HEF har Jens Brun-Pedersen. Kirken har Bibelen. HEF har sine årvisse og uforsonlige debattinnlegg om skolegudstjenester.

Hver jul rykker rettroende ut i alle kanaler for å nedkjempe kristendommens skumle juleriter.

Slik fremstår den offentlige norske hedningbevegelsen aller mest som en fundamentalistisk sekt.

Det er kanskje slik Norsk Folkehjelp fikk ideen om at alt som skal være «nøytralt» må være kjemisk renset for guddom.

Det er fortsatt et viktig samfunnsoppdrag å tilby en motvekt til det religiøse hegemoniet.

Og det finnes nok av samfunnspolitiske utfordringer å ta av.

Norge holder seg fortsatt med statsreligion. Regjeringspartiene oppskalerte kristendomsundervisningen i skolen som del av sin politiske hestehandel. Selv etter en omfattende reform, står det fortsatt i Grunnloven at Kongen skal vedkjenne seg den evangelisk-lutherske religionen.

Slikt må sette julekonserten på Landås i perspektiv.

HEF er verdens største «sekulærhumanistiske livssynssamfunn», og det tredje største tros- eller livssynssamfunnet i Norge utenfor Den norske kirke.

Forbundet har både økonomiske muskler og organisasjon til å sette dagsorden og fremstå som ledestjerner for sekulær praksis. Det forplikter.

Det finnes kanskje et sug i befolkningen etter ikke-religiøse overgangsriter. Men en like sentral oppgave for norske humanister må være å drive livssynsdebatten fremover og gripe tidens store verdispørsmål.

De som får legge premissene må skille klokt mellom smått og stort, mellom troshandling og tradisjon, misjonering og julestemning.

Slik må de velge sine slag. Hedningbevegelsen har spilt fallitt hvis deres største prosjekt er å få flest mulig norske skolebarn til å synge Musevisa i gymsalen under skolegudstjenesten.

Det kan virke som om de notoriske kirkerefserne og de som hater julesanger henger fast i en foreldet virkelighetsbeskrivelse.

Mye har endret seg siden Vestlandet kavet rundt i et åndelig ensrettet bibelbelte og statsreligionen var en gigantisk, undertrykkende maktfaktor.

Kristne er blitt en marginal forsamling. Kirkene er mest til pynt og tidtrøyte på julaften.

Humanetikere og andre religiøst nøytrale og likegyldige er i flertall. De må vise storsinn nok til å la kristne ha julesangene sine i fred — eller få synge dem til muslimer og sammen med staurhedninger.

Sunn religionskritikk er ikke det samme som nulltoleranse. Den viktigste historiske kritikken mot kirken har vært sneversynet og intoleransen. Hedningsamfunnet må ikke gå i samme fellen.

«Humanismen er et livssyn som baserer sin virkelighetsforståelse og etikk på menneskelig fornuft og erfaring, rasjonell og kritisk tenkning, følelser og medmenneskelighet», står det i § 2 i vedtektene til Human-Etisk Forbund.

Det er en oppramsing de fleste kan slutte seg til, uansett ståsted. I mangel på offisielle retningslinjer for ikke-troende, kan det i det minste brukes som en sjekkliste når hedninger treffer på religion.

For eksempel:

Hvor ble det av den kritiske tenkningen på det nachspielet hvor noen kom på at julesangene måtte skrives om?

Hva skjedde med den menneskelige fornuften da kirkekoret ble nektet å synge for asylsøkerne på Landås?