De har ham ikke helt ennå

Juryens beslutning henger ikke på greip, men enda en runde med Eirik Jensen-saken er også en dårlig løsning.

Eirin Eikefjord

Kommentator i BT

Venting er det som oppsummerer innspurten av Eirik Jensen-saken best. Aldri har noen jury brukt så lang tid, og aldri har så mange ventet så intenst på tre dommere fra Borgarting lagmannsrett.

Da norgeshistoriens siste jury endelig talte, ble det nærmest et antiklimaks. Den virkelige spenningen knyttet seg til hva dommerne ville gjøre.

Hvis alle de tre fagdommerne er enige om at en tiltalt «utvilsomt» er skyldig, kan de sende saken til ny behandling for en meddomsrett. Det var akkurat det som skjedde.

Forsvarernes rituelle anke fører neppe frem, så nå er det duket for tredje runde av Eirik Jensen-saken. Farsen er komplett. Dette er ingen god dag for rettsstaten.

Juryen fant Eirik Jensen skyldig i grov korrupsjon, men frifant ham for det mest alvorlige punktet, medvirkning til innførsel av minst 13 tonn hasj.

Det har hele tiden virket nokså sannsynlig at Eirik Jensen fikk en TAG Heuer klokke, nytt bad og en god del kontanter fra Gjermund Cappelen. Det er både juryen og fagdommerne overbevist om.

Men juryens konklusjon er en gigantisk logisk brist. De mener altså at Jensen mottok bestikkelser, men at Cappelen ikke fikk noe igjen for det. Selv om straffeloven ikke krever at korrupsjonen knyttes til en bestemt handling, vil det jo som regel foreligge en motytelse.

Hvorfor skulle Cappelen gi Jensen klokker og bad? Motivet må jo ha vært noe mer enn kameratslige værrapporter og generell moralsk støtte.

Dessverre begrunner ikke juryen sine beslutninger, så ingen får vite hva de egentlig har tenkt. Det er juryordningens store svakhet, og en viktig grunn til at den har sett sin siste straffesak.

Det er påvist at lekdommere er mer tilbøyelige til å frifinne enn fagdommere, særlig når de sitter i jury. Det handler særlig om to faktorer: betydningen av folkelig appell, og komplisert bevisbilde som forvirrer og fører til tvil.

Teorien viste seg altså å stemme i Jensen-saken.

At saken gikk for en jury har åpenbart vært en fordel for Eirik Jensen. Før fagdommerne blandet seg inn, var utfallet det beste han kunne håpet på. Grov korrupsjon gir maks ti års fengsel, mens narko-delen av saken skrur straffen opp til 21 år.

Dette er også Jensen-sakens store paradoks.

At lovens lange arm beriker seg selv på gaver fra kriminelle er et formidabelt tillitsbrudd. Det er et banesår for troverdigheten til både politi og offentlige myndigheter. Det er dette som er det største sviket, verre enn narkotikakriminalitet.

Det er ekstra skjerpende at Jensen hadde en fri og høyt betrodd stilling, med stor frihet til å operere i grenseland.

Hvis resultatet fra juryen ikke hadde blitt overprøvd, ville straffen blitt maks ti år. I en ny rettssak risikerer Jensen lovens strengeste straff.

Det mest krevende og forvirrende for juryen må ha vært spørsmålet om medvirkning til hasjimport.

Bidro Eirik Jensen med tilrettelegging og støtte som styrket Cappelens motivasjon til å drive på med sine lugubre innførsler?

Bevisene er diverse blomstrende tekstmeldinger mellom de to: «Trygt med rett solfaktor.» «Fine arbeidsforhold.» «Feriemodus over hele linja.» «Av 100 påmeldte møtte kun 90.» Begreper som «ta tak på tomta», «jobbing i huset» og «byggeprosjekt».

Er det koder for hasj og tusenlapper og grensekontroll? Eller to kompiser som utveksler erfaring om hus og hage?

Det kan ikke være noe annet enn hasj. Det er både de tre fagdommerne i Borgarting og Oslo tingrett overbevist om.

I Borgarting foregikk diskusjonen dessverre i hemmelighet på lønnkammeret, men Oslo tingrett skriver det i klartekst:

Tekstmeldingene var et korrupsjonsregnskap. Jensens medvirkning til hasjimporten var ikke perifer eller beskjeden, men sentral og viktig. Eirik Jensen engasjerte seg aktivt i Cappelens kriminelle virksomhet. Han ga beroligende informasjon og råd.

En innvending som sikkert ble luftet innad i juryen, er at Eirik Jensen verken hadde innsikt eller innflytelse nok til å sikre hasjlastene fritt leide over grensen.

Det har ingenting å si. Jensen kan fint ha overdrevet, løyet og lurt Cappelen. Det spiller ingen rolle om han hadde kontroll på vaktholdet. Poenget er at Cappelen trodde at han var beskyttet, og dermed ble «styrket i sitt forsett», for å bruke strafferettslingo.

Jensen-saken ble rullet opp under den topphemmelige «Operasjon Silent» i 2013. Hasjlageret til Gjermund Cappelen ble tømt, og supersmugleren arrestert.

«Det blir en bombe», sa Cappelen da han begynte å snakke Eirik Jensen inn i saken. Det ble det.

Jensen-saken er uten sidestykke i norsk rettshistorie. Det er enestående at en høyt betrodd purk er tiltalt for utstrakt samarbeid med en av landets største narkohaier. Saken ga dessuten en vanvittig og historisk avslutning på den eldgamle norske juryordningen.

Det er en grunn til at muligheten til å overprøve juryen er en snever unntaksregel. I Jensen-saken har vi sett alle motforestillingene spille seg ut i praksis.

Sånt rokker ved tilliten til rettssystemet. Det bryter med prinsippet om at folk skal dømmes av likemenn. En ekstra runde i retten er en påkjenning for tiltalte. Dessuten er det fryktelig ressurskrevende for et allerede presset rettsapparat. Alt dette blir særlig problematisk når vi ikke engang får en begrunnelse, verken fra juryen eller fagdommerne.

Fagdommerne kan ikke ta slike pragmatiske hensyn. De svarer bare for gjeldende rett og sin egen overbevisning.

Begrunnelsen for å overprøve juryen er å unngå klart uriktige frifinnelser. Men det er ingen garanti for at Jensen blir funnet skyldig på alle punkt i neste runde heller. Den eneste fordelen er at det ikke skjer i hemmelighet på et lukket rom.