Berøringsangst og forsømmelser preget Baneheia-dekningen

Da riksadvokat Jørn Sigurd Maurud skulle offentliggjøre påtalemyndighetens avgjørelse i Baneheia-saken mot Viggo Kristiansen, var presseoppbudet stort.

Men hvis journalister skal avdekke feil i straffesaker, trengs mer åpenhet og innsyn.

Publisert: Publisert:

Etter at dommen mot Viggo Kristiansen offisielt ble et justismord, har det skjedd betimelig selvpisking blant de fleste involverte – også i mediebransjen.

Mediene skal være en maktkritisk vaktbikkje som beskytter svake parter mot overgrep og ikke godtar vedtatte sannheter. Dette er kjernen i samfunnsoppdraget, og her er det mange som sviktet.

Mediene må granske sin egen rolle og lære av det. Selvpisking har liten verdi hvis den ikke får konsekvenser. Men i oppgjøret etter Baneheia er det også nødvendig å pirke i betingelsene for å drive kritisk journalistikk i straffesaker.

I mediene ble Viggo Kristiansen demonisert og fremstilt som et monster.

I mediene ble Viggo Kristiansen demonisert og fremstilt som et monster. Fædrelandsvennen kalte ham «ondskapens inkarnasjon». I ettertid er det lett å se hvor servile pressefolk har fremstått overfor politi og rettsvesen.

«Viggo Kristiansen søker med øynene, prøver å fange blikket til Jan Helge Andersen. Men den tidligere bestekompisen viker unna. Da er det at Viggo Kristiansen snur seg halvt bort fra eks-kameraten, og flirer bredt. Tilsynelatende godt fornøyd med seg selv. 21-åringen har gitt en stille, men tydelig demonstrasjon av hvem som har overtaket, hvem som er sjef av de to tiltalte for ugjerningen.»

Denne «stemningsbeskrivelsen» sto på trykk i Bergens Tidende da rettssaken i lagmannsretten startet. Slik bidro også BT til å styrke det falske narrativet om Viggo Kristiansen som pådriver og initiativtaker til drapene.

Les hele saken med abonnement