Det Støre ikke tør si

Norges utenriksminister har trolig forstått at en politisk løsning uten Taliban er verdiløs. Men så var det forholdet til USA da.

  • Lørdagsgjesten: Morten A. Strøksnes
Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over 12 år gammel
iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av BTs kommentatorer og redaktører, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

JONAS GAHR Støre postet for en stund siden sin redegjørelse over situasjonen i Afghanistan på Facebook. Analysen er fra januar, men utenriksministeren opplyste at vurderingen ennå gjelder.

I rettferdighetens navn skal det sies at analysen er den grundigste og beste noen norsk politiker har presentert rundt Afghanistan. Støre feier ikke vanskelighetene under et av sine mange afghanske tepper.

SAMTIDIG står Støre i spagat. Ett bein er på bryggen, den andre i båten. Vår utenriksminister innser nemlig at vi ikke kan vinne kampen mot Taliban militært. Han vil oppnå fred gjennom en bred politisk løsning som i størst mulig grad omfatter flere av opprørsgruppene. «Det må finnes en politisk løsning. Og den må være lokalt forankret», skriver Støre.

Dermed er Støre tilhenger av forhandlinger med Taliban? Det skulle man tro, siden «opprørerne» i Afghanistan går under samlebetegnelsen Taliban. En politisk løsning uten Taliban vil være verdiløs. Uten Taliban kan man ikke få en «lokalt forankret» fred.

Hvis Støre mener dette, hvorfor skriver han det ikke rett ut? Svaret er at han ville fått amerikanerne på nakken. Og det er USA som eier krigen i Afghanistan.

AFGHANERNE skal selv styre og bestemme — det er gjennomgangstonen hos Støre. En undersøkelse som ble foretatt av det internasjonale analysebyrået og tankesmien ICOS tyder på at afghanerne ønsker forhandlinger med Taliban - i hvert fall i de områdene som er hardest rammet av borgerkrigen. I Kandahar og Helmand-provinsen var 74 prosent av de spurte - 423 menn - tilhengere av forhandlinger.

Vi vet frustrerende lite om hva og hvem Taliban er, eller hva de ønsker. En ting er sikkert: Taliban står langt fra stille. Dagens Taliban er et helt annet enn det som kjempet mot Sovjetunionen på åttitallet, eller det som ble beseiret av NATO for snart ti år siden.

DEN GAMLE generasjonen i Taliban synes å hate all moro og alt moderne, bortsett fra våpen. Dagens bruker derimot internett flittig og sender ut propaganda på dvd'er. De forbyr ikke TV, hundekamper, musikk eller utdanning - ikke engang for jenter.

Jeg påstår ikke at Taliban er blitt sosialdemokrater, men det er så visst ingen av våre afghanske allierte heller. Kanskje de ikke er interessert i noen form for kompromisser? Det er usannsynlig, men før det åpnes for forhandlinger vil vi ikke bare mangle svar. Vi vil også mangle gode spørsmål.

AMERIKANERNE snakker om afghansk forsoning, men helt uten innlevelse eller overbevisning. I praksis er deres eneste idé å sende inn flere soldater for å knuse Taliban. Det eneste de tilbyr er amnesti ved overgivelse. Tilbudet har stått åpent i fem år, men knapt noen fra Taliban har slått til.

USA synes helt å ha glemt forskjellen på Taliban og al Qaida. Taliban er en nasjonalistisk afghansk bevegelse, mens al Qaida stort sett består av utlendinger som kjemper for global jihad og befinner seg mange steder i verden. Afghanistan er altså også en slagmark for to utenlandske fiender.

Like lite som USA kan vinne krigen mot Taliban kan de vinne krigen mot al-Quaida. Militær overmakt er nytteløst. Det er også nytteløst å forhandle med al Qaida. Men ikke med Taliban, i hvert fall ikke i utgangspunktet.

I AFGHANISTAN pågår det flere kriger samtidig. Vi støtter Karzai-regjeringen i borgerkrigen mot en rekke opprørsgrupper rundt om i landet, inkludert Taliban.

Forholdet mellom oss og den korrupte Karzai-regjeringen kan sammenlignes med et ulykkelig ekteskap. I tråd med regionens tradisjoner er det i høyeste grad arrangert. Partene mangler ikke bare kjærlighet til hverandre, men også tillit, felles verdier og prosjekter. De krangler og skylder på hverandre for at ingenting går som man hadde håpet på bryllupsdagen.

Det er klart at veldig mange vanlige afghanere fordømmer ekteskapet. Ikke bare ser de Karzai som underlegen i ekteskapet med oss. De ser ham også som en quisling. Han vil aldri hatt makten uten våre våpen.

VI SNAKKER ofte om den afghanske og muslimske æreskulturen, med æresdrap og all elendighet som den fører med seg. Men det er faktisk den amerikanske æreskulturen som gjør en politisk løsning så vanskelig. Man nekter seg den eneste virksomme strategi som til alle tider har fått slutt på kriger ingen av partene kan vinne: forhandlinger. Det selvsagte fremstår som umulig på grunn av såret amerikansk æresfølelse.

Hvis Obama innleder forhandlinger med Taliban, vil han antagelig tape neste valg. Han vil bli fremstilt som en feig svekling som bøyer hodet for USAs verste og mest barbariske fiender, inkludert de som sto bak 11. september. Derfor vil antagelig titusener flere afghanere, og mange hundre eller tusen Isaf-soldater, drepes unødvendig i en konflikt uten noen militær løsning.

DET VI MÅ ta stilling til i denne situasjonen er: Skal livet til nordmenn ofres fordi de mørke sidene i den amerikanske patriotismen og æresfølelsen utelukker forhandlinger?

Vi bør enten åpne for forhandlinger med Taliban, eller trekke oss ut av Afghanistan. Det har muligens utenriksminister Støre innsett. Men så lenge han ikke sier det, står han i spagat på en brygge. Det må ende med et plask.

Publisert: