NRK som systemets lakei

KOMMENTAR: Det er partienes jobb å sikre høy valgdeltakelse, ikke medienes.

Frank Rossavik
Kommentator i Bergens Tidende

VALGDELTAKELSE: Det er bra at folk stemmer, men det bør skje av overbevisning. Her fra valget i Bergen rådhus i 2009. ARKIVFOTO: Paul Sigve Amundsen

NRK satser stort også på årets valgkamp, får vi vite i en promo som ruller over skjermen i disse tider, og det er bra. Men er det NRKs oppgave å sikre høyest mulig valgdeltakelse, slik hele filmsnutten er vinklet?

Ja, mener kanalen selv. «Å få folk til å delta i valget er en del av oppdraget til NRK,» sier prosjektleder Linn Skarstein i et intervju på kanalens nettsider. Fremfor alt skal de unge nås: «Det er en kjensgjerning at mange unge mennesker lar være å stemme, så derfor er det naturlig at vi prøver å nå de som skal prege fremtiden,» fortsatt ifølge Skarstein.

Da jeg sendte henne en e-post og spurte hvor dette «oppdraget» er formulert, svarte Linn Skarstein at hun var gjengitt feil. Det hun mente å si, var at det er «en del av NRKs samfunnsoppdrag å styrke demokratiet».

Om Skarstein ble feilsitert av sine kolleger, er ikke så viktig. Promoen etterlater ingen tvil: På rekke og rad snakker sentrale NRK-profiler om hvor viktig det er å stemme, og det hele avsluttes av Dagsrevyens Nina Owing: «Ta valget!»

I NRKs vedtekter heter det at «NRK skal bidra til å fremme den offentlige debatt og medvirke til at hele befolkningen får tilstrekkelig informasjon til å kunne være aktivt med i demokratiske prosesser». I en overskrift sies det at NRK skal «understøtte og styrke demokratiet».

NRK tror åpenbart at å styrke demokratiet og å øke valgdeltakelsen er to sider av samme sak. Det er det ikke.

I Ungarn , også et demokrati, diskuteres det på venstresiden å boikotte valget i april neste år. Grunnen er at det regjerende høyrepartiet Fidesz har misbrukt sitt store flertall til å endre grunnloven for å sikre seg selv mest mulig makt, inkludert ved å justere valglovene til egen fordel. Å delta i valget da, vil være å støtte «Fidesz-systemet», ikke demokratiet, sier de som taler for boikott. De mener det er større sjanser for å presse frem en endring ved å la være å delta – og dermed gjøre fremmøtet ubehagelig lavt – enn ved å delta. Den sittende regjeringen er av samme grunn interessert i en høyest mulig valgdeltakelse.

Høy valgdeltakelse bør være et resultat av tillit

Jeg kunne valgt grellere eksempler på det samme; Russland eller Zimbabwe. Men alle tre er land vi ikke sammenligner oss med, vil de fleste innvende, i Norge har vi jo et reelt og fungerende demokrati.

Ja, jo, men prinsippet er det samme. Høy valgdeltakelse styrker demokratiet hvis folk møter opp ved stemmeurnene fordi de finner valget viktig og meningsfylt – ikke hvis folk plukker et parti på måfå etter moralistiske formaninger fra for eksempel NRK.

Høy valgdeltakelse bør være et resultat av tillit til det politiske systemet og av tillit til partier og politikere.

Vi har «systemspørsmål» også i norsk politikk. Det tydeligste står vi overfor hver gang det er valg til kommuner og fylkesting. Det er en vanlig påstand at de lokale forvaltningsnivåene overstyres så sterkt fra staten, at lokaldemokratiet blir stadig mer meningsløst. Enkelte partier ønsker også hele fylkeskommunen avskaffet. Dessuten er det stadig snakk om behovet for storstilte kommunesammenslåinger – fordi mange kommuner anses ute av stand til å løse sine oppgaver.

Man kunne fint tenke seg et lavt fremmøte fra velgerne som et signal om at velgerne opplever landets kommunestyrer og fylkesting som uviktige. Hadde deltakelsen falt under 50 prosent, er jeg nokså sikker på at det hadde satt i gang en utvikling: Velgerne vil ikke stemme, systemet må reformeres.

Arbeiderpartiet og andre tilhengere av sentralisering har likevel et trumfkort: Mediene. NRK og vi andre trår lydig til ved hvert lokalvalg; vi leter flittig opp de få politikkområdene der lokale organer ennå ikke er svinebundet av statlige lover, forskrifter og øremerkede bevilgninger, og vi gjør vårt beste for å få velgerne til å tro at kommunestyret og fylkestinget er skrekkelig viktige.

Jo høyere valgdeltakelsen så blir, desto lettere blir det for rikspolitikere å tenke at velgerne er fornøyde med tingenes tilstand.

Systemspørsmål til side, det handler mest om forholdet mellom partiene og velgerne. Tillit oppnås hvis partier fremmer en politikk velgerne opplever som meningsfull, hvis politikere opptrer som gode representanter for sine velgere og hvis de oppfyller sine løfter.

Man har ikke plikt til å stemme hvis man oppriktig mener at det alt i alt er det samme hvilket av to regjeringsalternativer som vinner, hvis man ikke opplever noe partis program som særlig relevant for seg, eller hvis man ikke har tillit til lederen for partiet man alt i alt står nærmest – for bare å ta tre av mange legitime grunner til hjemmesitting.

Demokrati er mer enn valg. Man kan engasjere seg også ved for eksempel å være medlem av organisasjoner, ved å skrive debattinnlegg eller ved å diskutere friskt i sosiale medier. Og så kan man overlate valget til dem som synes det er viktig.

Hjemmesitting kan være et resultat av likegyldighet og manglende informasjon. Her har mediene selvsagt en oppgave; vi skal bringe informasjon og vi skal kanalisere politisk debatt, særlig i valgkamper. Men å la være å stemme, kan også være en informert beslutning – som ikke fortjener NRKs eller andres moralisering.