Nato, Norge og havet

Nato er helt avhengig av havet, men medlemslandene har kuttet kapasiteten til sjøs.

Ståle Ulriksen
Forsker på Sjøkrigsskolen

KNM «FRITJOF NANSEN»: «Norge skal ha litt av æren for at Nato i november besluttet å opprette et nytt hovedkvarter med ansvar for Atlanterhavet og de maritime kommunikasjonslinjene», skriver Ståle Ulriksen. Ole Magnus Rapp (Scanpix/Aftenposten)

I rolige tider, når den internasjonale spenningen er lav, kan det gå flere år mellom hvert toppmøte i Nato. De kommer oftere nå, og til sommeren holdes et nytt. I gjeldende langtidsplan for Forsvaret heter det at Nato er «fundamentet for Norges sikkerhet», «bærebjelken i norsk sikkerhetspolitikk», «kjernen i Norges evne til troverdig avskrekking», «rammen for det kollektive forsvaret av Norge og våre allierte» og at utviklingen i Nato «er derfor avgjørende for norsk sikkerhet». Toppmøtet i Nato er altså en viktig arena for Norge.

Som allianse er Nato helt avhengig av havet. Dersom amerikanske styrker skal kunne forsterke sine europeiske allierte er det kritisk viktig at alliansen evner å holde forsyningslinjene over Atlanterhavet åpne. Det krever sjøkontroll, evne til å stå imot trusler fra overflateskip, ubåter, miner og kampfly. Siden en fiende vil ha langtrekkende våpen må et stort område kunne kontrolleres. Dette krever store ressurser. Fienden kan derimot nøye seg med å oppnå sjønektelse, altså å hindre Nato å bruke havet trygt. Nektelse er mye lettere å oppnå enn kontroll.

Under den kalde krigen hadde Nato et hovedkvarter på høyt nivå for å håndtere operasjoner i Europa, og et annet for å gjøre det samme i Atlanterhavet. Det siste ble lagt ned i 2003. Trusselen fra Sovjetunionen var borte og Nato var fullstendig overlegen alle andre til sjøs.

Atlanterhavskommandoen ble erstattet av Allied Command Transformation. Den skulle bistå i å modernisere Natos militære styrker. Moderniseringen kom snart til å handle om å drive opprørsbekjempelse i Afghanistan og Irak. Der skulle Nato bekjempe gerilja- og terroristgrupper, bygge opp statsapparater og forsøke å vinne sivilbefolkningens «hearts and minds». Det krevde store mengder infanteri, for det meste utrustet med relativt lette våpen.

Og det var dyrt. Siden forsvarsbudsjettene sank valgte mange Nato-land å prioritere hæren fremfor flyvåpen og marinen, og infanteriet foran artilleri, panser og luftvern. Man valgte altså bort de mest nødvendige kapasitetene for krig mellom likeverdige, høyteknologiske stater.

Les også

Ståle Ulriksen: Når landet sparer seg til utrygghet

Nedprioriteringen av marinene gikk lengst i Nord-Europa. Ærverdige Royal Navy hadde for eksempel 31 fregatter og destroyere og 11 taktiske undervannsbåter i 2005, nå er tallet henholdsvis 19 og 6. Danmarks, Nederlands og Tysklands mariner har krympet på samme måte.

Norge har arbeidet hardt for å gjenreise alliansens maritime fokus, og skal helt klart ha litt av æren for at Nato i november besluttet å opprette et nytt hovedkvarter med ansvar for Atlanterhavet og de maritime kommunikasjonslinjene. For Norge er dette fortsatt et prioritert tema for toppmøtet. I en kronikk for Defense News skrev forsvarsminister Frank Bakke-Jensen i desember at Nato må styrke sin maritime profil, spesielt sin evne til å operere i «høyintensive maritime miljø», altså i fullkrigsscenarier til sjøs.

PARTNERE: Frank Bakke-Jensen, sammen med Natos generalsekretær, Jens Stoltenberg. Johan Falnes / Pool / NTB scanpix

For noen år siden ble det kraftig kritisert, med rette, at Sjøforsvaret bare var i stand til å seile en liten del av fartøyene. Nå seiler de aller fleste. Den nederlandske marinen har færre, om enn noe større, skip enn det norske Sjøforsvaret. De to er ganske sammenliknbare størrelser. Men den nederlandske marinen har mer enn dobbelt så mange mennesker som Sjøforsvaret.

Så seiler da også de norske fartøyene med såkalt «lean manning», og de aller fleste om bord har flere jobber. Når marinen øver på høyintensive scenarioer med trusler fra havoverflaten, fra havdypet og fra luften samtidig, er konklusjonen ofte at besetningen er for liten til å takle alle utfordringene.

På 1980-tallet var Nordkappklassen, Kystvaktens største skip, utrustet for å kunne ta både missiler og torpedoer, og hadde helikoptre som faktisk virket. Siden har Kystvakten blitt redusert til en nesten sivil styrke som har lite ekstra å bidra med i krig. Selv de nye, store kystvaktskipene som skal erstatte Nordkappklassen skal bygges nesten uten militære kapasiteter. Kystartilleriet hadde et førtitalls kanonfort, minefelt og torpedobatterier. I dag finnes bare en bitte liten Kystjegeravdeling. Den gang hadde Marinen femten ubåter og rundt seksti krigsskip av ulike slag, de fleste i høy beredskap. Nå har den fem fregatter, seks korvetter, seks mineryddere og seks ubåter.

Les også

For lite helikopterkapasitet bekymrer Kystvakten

Ifølge Langtidsplanen for Forsvaret skal Marinen etter 2025 bare bestå av fem fregatter, fire ubåter og det nevnte logistikkskipet. Man skal legge mye godvilje til for å finne en «styrket maritim profil» der.

Forsvarsminister Bakke-Jensen skrev også at den nåværende situasjonen i Nato, der USA bidrar med mye mer enn alle andre til sammen, ikke er holdbar. Derfor må, ifølge Bakke-Jensen, «alle nasjoner stå ved sine forpliktelser om å gjøre de nødvendige investeringer i sine forsvar». Som kjent har regjeringen lovet å øke forsvarsbudsjettet til to prosent av BNP. Men den har vært påfallende vag når det gjelder å oppfylle løftet. Så spørs det da, om forsvarsministeren i 2018 har tenkt å leve som han lærer. Vi venter i spenning.