Hva KrF kan lære – og ikke – fra Bergen

Et sentrumsparti som kun kan samarbeide med imaginære regjeringsalternativer, har ikke livets rett.

Publisert Publisert

INSPIRERT: Finansbyråd i Bergen Dag Inge Ulstein på vokal og partileder Knut Arild Hareide på gitar under valgkampen i 2015. Veien til makten går stort sett via KrF i Bergen. Nasjonalt har ikke partiet klart å utnytte posisjonen på samme måte. Foto: Elias Dahlen

  1. Leserne mener
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Innen fem år skal det bygges nok boliger til alle de rundt 100 psykisk utviklingshemmede i Bergen kommune som står i kø. Prisen er 417 millioner kroner, inkludert drift.

I bybudsjettet, som legges frem i dag, har KrF fått gjennomslag for en kjær hjertesak. Ikke ved å stå utenfor som rene og ranke, men fordi partiet bevisst har gått etter maktposisjoner. Slik klarte også partiet å sikre at Bybanen skal gå langs Bryggen, for å nevne noe.

Neste uke kommer KrF-leder Knut Arild Hareide med en bok. Der skal han peke ut en retning for partiet fremover. Derfor er det en viss spenning til hva han har å si. Det vil si, forventningene er ikke egentlig så høye til hvor tydelig han vil uttrykke seg. Han har vært uklar for lenge.

Les også

Søylene på rådhuset er usikre – ansatte må ut

Det er et skrikende behov for retning i partiet. Selv sterke tilhengere av at KrF skal gå inn i Solberg-regjeringen, mener etter hvert at det nå er riktig å inngå et samarbeid med Ap. Fordi alt er bedre enn å være et sentrumsparti som skyr makt.

Det var neppe ment som en taktikk for å få lyseblå medlemmer til å snu, men desperasjonen gjør noe med folk. På den positive siden er det slik nå at Hareide kan få med seg partiet nesten hvor som helst, bare han klarer å fortelle hvor han vil.

Et sentrumsparti som kun kan samarbeide med imaginære regjeringsalternativer, har ikke livets rett. Hele poenget med å stå mellom blokkene må være å bytte side etter hvor gjennomslaget er størst. Akkurat slik KrF har gjort i Bergen.

BYRÅDSKAMERATER: Samarbeidet mellom Ap og KrF har gått greit i Bergen. Men det er også en hel del som ikke blir testet i lokale samarbeid, som grunnleggende uenigheter i utenrikspolitikken. Foto: Klemetsen, Fred Ivar Utsi

Det er en hel del å lære av det partiet har erfart i Bergen. Siden forrige valg, er en åpenbar lærdom at det er mulig å skape et prosjekt sammen med Ap. Avstanden mellom kristendemokrater og sosialdemokrater er i mange saker kort. Kortere enn til Fremskrittspartiet.

En erfaring er at nettopp sidebytter gir nye muligheter. Blir man tatt for gitt som samarbeidspartner, forvitrer gjennomslaget.

Ved å gå i byråd har KrF kunnet løfte frem nye talenter og gitt ansvar til politikere som partiet trenger i fremtiden. Det KrF har gjort lokalt, trengs virkelig nasjonalt.

Lærdommen er også at makt ikke nødvendigvis gir økt oppslutning. Nye samarbeid kan føre til avskalling, utmeldelser og konflikt.

Les også

Den utskjelte skjønnheita

Men det er også en hel del ting som ikke blir testet i et samarbeid mellom Ap og KrF lokalt. Det finnes flere saker å enes om i rikspolitikken, der man også kan gjøre en større forskjell (fattigdomsbekjempelse og alkoholpolitikk for å nevne noe). Men det finnes også flere saker med betydelig sprengkraft.

Israelsaken er muligens den viktigste. Det er ikke bare på høyresiden i KrF at en ensidig støtte til palestinerne og LOs boikott av Israel blir oppfattet som dypt problematisk.

Andre saker er bioteknologi og respekten for friskoler.

Det mer generelle synet på statens makt er lite relevant for et lokalt samarbeid. Der enes man gjerne om at den er for stor, og at mer penger må sendes nedover. Når man derimot sitter på toppen av statskassen er det annerledes. I Ap blir gjerne staten og fellesskapet sett på som ett. Problemer løses politisk, og sivilsamfunnet er et flott supplement. I store deler av KrFs velgermasse er et ganske annet syn utbredt. Frihet fra staten er avgjørende.

Slike mer ideologiske avstander bør ikke være noen hindring for politisk samarbeid, men de er grunnleggende forskjeller som kan skape langt større friksjon nasjonalt enn i en kommune.

VANSKELIG: KrF vil heller stå utenfor regjeringen når Frp er med. Men i lengden går det ikke å stå utenfor alle realistiske alternativer. Foto: Poppe, Cornelius / NTB scanpix

KrF står nå i en rimelig meningsløs posisjon i Stortinget. Ikke vil partiet gå inn i Solberg-regjeringen, fordi Frp blir sett på som en umulig regjeringspartner. Ikke vil det gå til venstre, fordi avstanden til ytterfløyene der er for stor.

Dette går ikke i lengden. KrF blir et uinteressant parti for både velgere og politikere med ambisjoner.

Diskusjonen om hvor KrF kan hente flest velgere, kan vare inn i evigheten. Men et parti som har klart for seg hva som er viktigst og som søker makt for å få det til, vil være mer attraktivt enn et parti som skyr makt, frastøtes av alle reelle regjeringsalternativer og som ikke kan formidle på forståelig vis hva som er meningen med partiets eksistens.

Er KrFs over 20.000 medlemmer riktig heldige, klarer Hareide å overbevise om at han vet hvor partiet skal.

Publisert