Strippet for alkohol

Det er uredelig å bruke skjenkereglene til å straffe konsepter man ikke liker.

HATET HERREKLUBB: Geir Carlsen som eier «After Dark Gentlemen’s Club» har splittet selskapet i to for å kunne tilby både alkohol og stripping. Herlig kreativt. Men funker det, spør kommentator Eirin Eikefjord. Paul S. Amundsen

Eirin Eikefjord
Kommentator i BT

«Hva vil ordføreren gjøre for å stoppe strippeshowene på «Tropicana bar» og i Grieghallen», spurte SV-politiker Anne Marie Norekvål Stein på et møte i Bergen bystyre i 1993.

«Kommunen har ikke lovhjemmel til å foreta seg noe som helst», svarte daværende kommunaldirektør Dagfinn Øvrebotten.

Siden den gang er «Tropicana bar» byttet ut med «After Dark Gentlemen’s Club» – og striptease i Grieghallen ser ut til å være et tilbakelagt stadium.

Utover det er både spørsmålet og svaret det samme som for 16 år siden: Kommunen har ingen mulighet til å stanse slike konsepter. Det hindrer ikke stadig nye og kreative forsøk på å gjøre det vanskelig å være strippeklubb.

Men hvor langt kan politikerne egentlig gå for å ødelegge for en lovlig virksomhet?

De som vil strippingen til livs har egentlig bare ett verktøy: alkoholloven. Kommunen kan ikke forby strippeklubber, men de kan regulere serveringen av sterke drikkevarer.

Skjenkeløyve er en gullbillett for herreklubber som «After Dark». For å tjene mest mulig penger på pirrende danseshow og folk som vil «utforske fantasier» hele natten, er bar med alle rettigheter en fordel.

«Den kombinasjonen ønsker vi ikke i vår by», sier byråd for helse og omsorg, Beate Husa (KrF) i podkasten BT 20.

På grunn av en sjelden allianse mellom den politiske venstresiden og KrF, er det rådende logikk i Bergen at det er lov å strippe og greit å drikke – men ikke samtidig.

Å straffe strippeklubber med skjenkenekt er tungt inspirert av Sandnes kommunes kamp mot strippeklubben «Money Talks».

I 2012 ble klubben nektet å selge alkohol. Begrunnelsen var at konseptet var uforenlig med kommunens omdømme og likestillingsprofil, og uheldig for barn og unges opplevelse av bylivet.

I ettertid brukte bystyreflertallet i Bergen nøyaktig samme begrunnelse da de vedtok å forby skjenking på strippeklubber. Den funket nemlig i Gulating lagmannsrett.

TODELT: Innehaver og eier Geir Carlsen splittet konseptet sitt i to da bystyret stanset alkoholserveringen på «After Dark» i 2016. Nå har han to lokaler og to selskaper, ett for drikking og ett for stripping. Det eneste som skiller dem er en gardin.

Når slike saker blir advokatmat, er spørsmålet om kommunen har tatt «utenforliggende hensyn». Er avgjørelsen tatt på usaklig grunnlag, eller er argumentene gyldige?

«Money Talks» mente at den reelle og eneste begrunnelsen for å nekte alkoholsalg var strippingen. Sånn var det sannsynligvis også. Moralismen er en sterk drivkraft i bibelbeltet, og toppløs servering midt i frommeste Kirkegaten er tyngre å svelge enn øl.

Likevel: Så lenge avslaget er saklig begrunnet, har Kommune-Norge stor frihet til å diktere alkoholpolitikken.

Formålet med alkoholloven er å begrense forbruk og skadevirkninger av alkohol, men kommunen trenger ikke begrense seg til det.

Selv om politikerne først og fremst er moralsk forarget, kan de fritt legge vekt på både stedets karakter, beliggenhet, byutvikling, næringspolitikk, lokalmiljø og trivsel. I slike saker skal det dessuten være stort spillerom for skjønn og kommunalt selvstyre.

Dermed skal det mye til før domstolen legger seg opp i avveiningen.

Les også

Får ikkje stoppa skjenkinga på strippeklubben

Det er ikke bare kommunen som driver intens jakt på smutthull i disse sakene.

«Slapp av bergensere, ingen grunn til å være lei seg», skrev innehaver og eier Geir Carlsen i en pressemelding da bystyret stanset alkoholserveringen på «After Dark» i 2016.

Carlsen splittet konseptet. Nå har han to lokaler og to selskaper, ett for drikking og ett for stripping. Det eneste som skiller dem er en tung gardin.

Selvsagt er dette en bevisst og utspekulert måte å omgå regelverket på. Herlig kreativt. Men funker det?

Kontor for skjenkesaker er iallfall skeptiske til å inndra skjenkeløyvet. Regelverket er formelt sett fulgt, og risikoen for søksmål og erstatning er høy.

Advokat Trond Øyvind Svendsen, som førte saken mot «Money Talks» for Sandnes kommune, mener likevel det er så mye gråsone at han ville tatt saken.

Han viser til et såkalt «omgåelsesprinsipp».

Tankegangen er hentet fra skatteretten, hvor det evige problemet er grensen mellom akseptabel skatteplanlegging og uakseptabel skatteomgåelse. «Omgåelsesnormen» rammer illojale krumspring som strider mot formålet med reglene.

Men selv om argumentasjonen kan brukes, er den ikke nødvendigvis overførbar til kommunale skjenkesaker.

Les også

Advokat meiner strippeklubb kan forbys

Siste utspill fra Bergen kommune er at skjenkebevilling krever minstelønn til alle ansatte, som Rødt, SV, Ap og KrF vedtok i bystyret på onsdag.

Høyresiden kaller det useriøst, og mener vedtaket kan være ulovlig. De kan ha rett.

Selv om omsorgen for de ansattes lønnsbetingelser er prisverdig, kan slike hensyn fort bli ansett som «utenforliggende». Det mente iallfall Høyesterett da Arbeiderpartiets medlemmer i øl- og vinkomiteen i sin tid inndro skjenkeretten til Raadhushospitset i Oslo fordi stedet var drevet av streikebrytere.

Det er andre instanser enn skjenkekontoret som skal sikre forsvarlige arbeidsforhold. Dessuten er det ikke åpenbart at strippere er arbeidstakere og ikke selvstendig næringsdrivende som fritt kan sette egne vilkår.

Dommen mellom Sandnes kommune og «Money Talks» viser at politikerne har stor mulighet til å bruke skjenkeløyver til å styre utelivsprofilen i byen.

Men selv om de formelle argumentene ble godtatt av domstolen, fremstår de nokså konstruerte.

Hvordan er en klubb som åpner klokken 22 egentlig «uheldig for barn og unges opplevelse av bylivet»? Det kunne man i så fall sagt om ethvert utested i denne byen. Og er det bedre for Bergens likestillingsprofil at ingen drikker mens det strippes?

Det er lett å mislike stripping og alt slike klubber står for. Det er likevel uredelig å bruke skjenkereglene til å straffe konsepter som ikke faller i smak.