Ap er rigget for den neste asylkrisen

Aps nye migrasjonspolitikk er lite radikal. Men nå ligger alt til rette for at den kan bli det.

Publisert: Publisert:
Frøy Gudbrandsen
Politisk redaktør i BT

STRENG ELLER LIBERAL: Siden Jonas Gahr Støre tok over som partileder, har det tidvis vært uklart hvor Ap står i innvandringsspørsmål. Med den nye politikken er det langt klarere, skriver BTs kommentator, Frøy Gudbrandsen. Foto: Terje Pedersen, NTB scanpix

Ap har hatt et problem i innvandringspolitikken de siste årene. Under Stoltenberg var det rimelig enkelt. Det var strengt og rettferdig, og lokale opprør mot den linjen ble slått ned. Noen ganger åpent, noen ganger ved hjelp av kompromisser som gjorde det mulig å fortsette som før.

Etter at Jonas Gahr Støre tok over som partileder, har partiet tidvis fremstått mer liberalt. Særlig to saker har gitt det inntrykket. Først de 10.000 flyktningene Støre ønsket velkommen under landsmøtet i 2015, og seinere kravet om en langt mildere politikk overfor enslige mindreårige asylsøkere.

Begge sakene har vært hausset opp av Frp som eksempler på Aps slappe og naive linje i asylspørsmål.

I forrige valgkamp gjorde Støre også Frps retorikk til en hovedsak. Det er mulig det også er blitt tolket som at Ap ønsker en langt mer liberal asylpolitikk.

Les også

AUF jubler over Aps vedtak om å legge bort oljekompromiss for LoVeSe

Derfor ble det noe absurd da Aps nye innvandringspolitiske talsperson ytret bekymring for at regjeringen skulle liberalisere politikken.

Ved valget for to år siden var innvandring en av de viktigste sakene. For én av fire velgere var innvandring viktig for deres valg av parti. Det var åpenbart et problem, for Ap hadde en lite avklart politikk.

Om ikke den nye politikken er så viktig akkurat nå, blir den det neste gang innvandring er den ene store saken. Og det er en stor fordel at partiet er rimelig samlet om den.

Så er den nye migrasjonspolitikken et brudd med det Ap tidligere har stått for?

Jeg mener nei. Dette er ikke radikalt. Men politikken er oppdatert til en post-flyktningkrise-virkelighet. Å være streng og rettferdig i 2019 er omtrent det som Ap har landet på.

Den viktigste endringen er at Ap nå vil prioritere dem som er utsatt for individuell forfølgelse. De som flykter fra generell fare på grunn av krig, skal få færre rettigheter og midlertidig oppholdstillatelse hvis de kommer til Norge. Helst skal de hjelpes der de er.

LEDET ARBEIDET: Masud Gharahkhani har ledet arbeidet med Aps nye migrasjonspolitikk. Politikken som landsmøtet vedtok i helgen er mindre skarp i kantene enn en del uttalelser han kom med i den første tiden som innvandringspolitisk talsperson, skriver Frøy Gudbrandsen. Foto: Lise Åserud, NTB scanpix

Dette er tett på Høyre og Frps politikk. Den største forskjellen er den sosialdemokratiske språkbruken.

Det Ap nå går inn for er helt i tråd med debattene som har gått internasjonalt i årevis. Dagens asylsystem er lite egnet til å håndtere situasjoner som for eksempel krigen i Syria skapte.

Men Høyre og Ap er uenige med Frp når det gjelder tiltroen til at internasjonale institusjoner er nøkkelen til å løse utfordringene med internasjonal migrasjon. Også dette er på linje med det Ap har stått for før.

Det som skiller Ap fra høyrepartiene, er trolig antallet kvoteflyktninger de ønsker å ta imot. Og der gjenstår det å se hvor stor avstanden er i praksis.

Les også

– Ap vil styre unganes oppvekst som om dei styrte eit direktorat.

Det er ett stort problem med Aps nye politikk: Hvordan hjelper man flyktninger godt nok der de er? Det er for eksempel lite i det Ap foreslår, som hadde gjort at flyktningkrisen i 2015 ville blitt håndtert noe særlig bedre.

Ap kjøper seg fri fra problemet med det de kaller en solidaritetspott. Fem milliarder kroner skal brukes til å bedre forholdene i nærområdene. En raus sum, men det monner bare hvis andre land gjør det samme.

Pengene skal blant annet gå til å bedre noe av det som gjorde at mange syrere ikke lenger kunne bli i flyktningleirer. En av grunnene til at så mange reiste til Europa, var muligheten til å få seg utdanning og arbeid.

Aps nye politikk er virkelig ingenting sammenliknet med innstrammingene søsterpartiet Socialdemokratiet har stått for i Danmark. Men argumentasjonen legger til rette for at Ap seinere kan gå den veien: Å si nei til asylsøkere ved grensen, men si ja til kvoteflyktninger.

Les også

Ap: – Norge må bli stormakt på havvind

I integreringspolitikken er den største endringen at politikken virker langt mer problemorientert. Det er antakelig fornuftig. Å anerkjenne at høy innvandring skaper problemer, og så tilby fornuftige løsninger, må være et minimumskrav til seriøse partier i et land som har opplevd høy innvandring i et par tiår.

I kapittelet om integrering løftes også negativ sosial kontroll som et stort og alvorlig problem. Det er ingenting nytt at Ap mener det, men forskjellen er at partiet nå har en mer konkret og omfattende politikk å tilby.

For øyeblikket er det lite futt i innvandringsdebatten. Det ga Ap perfekte forhold for å vedta ny politikk. Vi vet at debatten vil blusse opp igjen, men akkurat nå var det mulig å snakke om asyl og integrering med lave skuldre. Ap er nå bedre rustet til neste gang innvandring er sak nummer én.

Les også

Dette er stridssakene Jonas Gahr Støre vil stoppe

Det store hullet i den nye politikken beskriver partiet selv i innledningen: «Polakker utgjør den desidert største gruppen innvandrere i Norge med nesten 100.000 personer. Deretter følger personer fra Litauen, Sverige og Somalia som de største gruppene».

Nesten alt i migrasjonsmanifestet, som partiet selv kaller det, handler om flyktninger. Ja, det reflekterer hvor de største utfordringene ligger. Men Ap hopper over den aller største innvandrergruppen. Da er det en overhengende fare for at partiet har hoppet over en del utfordringer i arbeidslivet som deler av velgermassen – inkludert arbeidsinnvandrerne selv – kjenner ganske godt.

Publisert: