Uten alt vi er vant til

Sakte kommer det til syne en avskygning av det vi har i vente. En kraftig økonomisk krise, sykdom og dødsfall. Vi blir testet nå, sammen og hver for oss.

Publisert Publisert

Ingen av oss har gjort dette før. Men jeg har en sterk tro på at vi som samfunn kommer oss gjennom dette helt nye landskapet, skriver Frøy Gudbrandsen, sjefredaktør i Bergens Tidende. Foto: Bjørn Erik Larsen (arkiv)

  1. Leserne mener
iconDenne artikkelen er 21 dager gammel

Informasjonen i artikkelen kan være utdatert. Gå til vårt livesenter for siste nytt om korona-utbruddet.

-> Gå til livesenteret

For å slå det fast med en gang: Jeg er overbevist om at vi som samfunn er rustet til å tåle det som kommer.

Samtidig kan det knapt overdrives hvor heftig det som nå treffer oss er. Nesten hver time dukker det opp små og store spørsmål som fullstendig mangler svar.

Fra en dag til en annen står mange helt uten inntekt. Selvstendig næringsdrivende frisører, tannleger, butikkeiere, i kulturlivet og en lang rekke andre som i en ukjent periode fremover ikke vil tjene noen ting.

Absolutt ingenting.

Det gjør virkelig inntrykk å snakke med folk som har det slik nå.

Flere tusen mennesker blir nå permittert. Like mange sitter antakelig med store spørsmål om hvordan de skal få dette å gå rundt, om den nasjonale nedstengningen varer.

Men vi blir truffet så ulikt nå. Helsepersonell, for eksempel, vil få ekstremt travle dager. Kapasiteten i helsevesenet vil bli satt på prøve.

I motsatt ende vil permitterte arbeidstakere ha så altfor lite å gjøre.

Vil du ha de viktigste nyhetene om koronautbruddet rett i innboksen? Meld deg på her.

Det sterkeste bildet på hva vi nå går inn i, er hva som skjer med begravelser. Noen steder tillates nå bare ti personer i en begravelse. Den neste tiden vil de som mister noen, ikke kunne samles slik vi har tradisjon for.

Et minnesamvær uten klemmer og varme håndtrykk er nakent. Vi finner nok nye måter å stå sammen på. Men fysisk nærhet betyr noe, og mangelen på den vil bli tung.

Legevakten har satt opp et nytt telt for koronatesting. Foto: Fred Ivar Utsi Klemetsen

Det er ikke rart om folk som allerede er rammet hardt av krisen blir irritert på andre menneskers avslappede holdning til karantenereglene.

Det gjelder kanskje å huske på akkurat det, at krisen treffer oss på så mange måter.

Et greit utgangspunkt for de neste ukene, er antakelig at de vi snakker med, høyst sannsynlig har det tøft.

Viruset skaper forståelig nok engstelse hos dem med skjør helse. Hadde ikke viruset vært farlig, hadde ikke regjeringen satt i verk så inngripende tiltak.

Og det skaper engstelse hos folk rundt: Hvordan kan man hjelpe familiemedlemmer langt unna? Hvordan får man pleiet sine eldre foreldre nå? Hvordan kan man i det hele tatt beskytte dem man er glad i godt nok?

De første dagene er det kanskje litt nytt og spennende med stengte skoler og hjemmekontor. Men det er virkelig ikke alle som klarer å få en hjemmeskole til å fungere. Forutsigbarheten som mange barn er avhengig av, er erstattet med usikkerhet.

Skolene gjør nok sitt ytterste for å skape rutiner og normalitet, men stengte skoler og barnehager vil ramme skjevt.

Ved Rådalslia skole står pultene tomme. Foto: Fred Ivar Utsi Klemetsen

Midt i alle de store, dramatiske spørsmålene, må det være plass til de mer hverdagslige utfordringene, som brakkesyke i familien. De mange små utfordringen blir til store ulemper.

Alt er litt nytt i disse dagene.

Vi blir virkelig testet nå. Vår evne til å forstå hvordan andre blir rammet, blir uhyre viktig. Det siste vi trenger er en overivrig fordømmelse av alt andre gjør.

Det burde for de aller fleste være nok å ta tak i eget liv.

De som mener dette vil bli grei skuring, en liten hump i veien, tror jeg vil bli skuffet. Det vi står i nå blir voldsomt.

Ingen av oss har gjort dette før. Ingen. Ikke jeg, du, naboen din eller politikerne. Men jeg har en sterk tro på at vi som samfunn kommer oss gjennom dette helt nye landskapet.

Publisert