Kor e alle menn hen?

Egentlig er det ganske utrolig at ikke flere menn har kastet seg på feminisme-bølgen. Det går nemlig ganske akterut for dem.

BEKLAGET: Da komikeren Louis C. K. måtte trekke seg unna rampelyset etter å ha innrømmet å ha blottet seg og onanert foran ufrivillige kvinner, uttalte Matt Damon (bildet) at det var viktig å skille mellom «voldtekt og et klaps på rumpen». Senere beklaget han uttalelsene.

TT
  • Anne Aase Rokkan
    Gjestekommentator og masterstudent ved NHH

På mandag var det ett år siden startskuddet for #metoo-bevegelsen. De siste ukene har det gått en debatt i nasjonale medier om etterdønningene, og hvilke konsekvenser som egentlig er rettferdige.

Det hele startet da vår bergensbaserte forfatter Eline Lund Fjæren i en kommentar i Morgenbladet stilte spørsmål ved om det ikke skulle finnes noen vei tilbake etter enkelte former for seksuell trakassering, og som i et oppfølgingsintervju ble sitert på at hun var «drittlei feminismen», og etterlyste større rom for uenighet blant feminister.

I et motsvar til Fjæren ble det påpekt at å fremstille feminister som en sint gjeng som bare krangler, alltid har vært en effektiv hersketeknikk som ingen er tjent med.

Dette er helt riktig. Klassikeren «kvinner er seg selv verst» forsøker å flytte fokus bort fra de virkelige truslene mot kvinners liv og helse – nemlig diskriminerende samfunnsstrukturer og enkelte menns kvinnehat.

Å anklage feminister for å hyppig være uenige, er derimot ingen skivebom. Selvsagt diskuterer feminister med hverandre – hva skal vi ellers gjøre, når det er så få menn å gjøre det med?

Les også

Anne Aase Rokkan: En lettvint fornærmelse

Fraværet av seriøse, mannlige debattanter er nemlig påfallende. De få som stikker seg frem i norsk offentlighet er stort sett enten opptatt av å uttrykke at #metoo er en skandale som har frarøvet uskyldige menn all ære, eller motsatt, menn som vil ha klapp på skulderen for at de er helt og fullt på kvinners side.

Jeg vet at det finnes et hav av menn imellom, som støtter kvinners kamp for frihet, men som samtidig sitter med spørsmål og innvendinger til #metoo og feminisme. Hvorfor deltar ikke flere nyanserte menn i debatten? Hvorfor er det til slutt feministen Eline Lund Fjæren som må tale de felte menns sak?

Et mulig svar kan være at det er skremmende å tråkke inn i det som for noen oppleves som et minefelt. En som fikk passet sitt påskrevet i kampens hete, var den amerikanske skuespilleren Matt Damon. Da komikeren Louis C. K. måtte trekke seg unna rampelyset etter å ha innrømmet å ha blottet seg og onanert foran ufrivillige kvinner, uttalte Damon at det var viktig å skille mellom «voldtekt og et klaps på rumpen».

STILLE: Fraværet av seriøse, mannlige debattanter i #metoo-debatten er påfallende, skriver BTs gjestekommentator Anne Aase Rokkan.

Tor Høvik

Uttalelsene møtte et skred av reaksjoner, og mange var rasende. En av dem var Alyssa Milano, skuespilleren som startet #metoo-bølgen i fjor. Hun tok seg imidlertid tid til å forklare hva som var så provoserende med uttalelsen som for mange i utgangspunktet hørtes fornuftig ut, nemlig at ved å ufarliggjøre et klaps på rumpen, senker man samtidig terskelen for voldtekt. Å normalisere det ene normaliserer også det andre, fordi begge handlingene kommer fra samme kilde: mangel på genuin respekt for kvinner.

Og hva skjedde? Jo, Matt Damon forsto. Han beklaget uttalelsene, og sa han hadde lært. Han ville gjerne fortsette å lære mer om #metoo, og være med på «the ride», men skulle heretter sette seg i baksetet og lytte.

Les også

Eirik Eikefjord: Fittstimene

Og her kommer altså et råd til menn som har noe på hjertet, men er redde for å få kjeft: Dersom du skal uttale deg om noe du ikke har opplevd selv, i motsetning til de du diskuterer med, så forsøk heller å stille spørsmål, enn å starte med ditt svar.

Dersom du synes det er rart at kvinner reagerer like nådeløst på to overgrep som i dine øyne er helt forskjellige, kan det være greit å spørre hvorfor, før du informerer om at det er overdrevent. Matt Damon lærte dette på den harde måten, slik at du slipper.

Og her er et tips til: Dobbeltsjekk om ikke du er feminist du også! Pr. definisjon betyr det at du er for frihet og rettigheter for begge kjønn. Egentlig er det ganske utrolig at ikke flere menn for lenge siden har kastet seg på feminisme-bølgen. Til tross for at de fortsatt eier mer, tjener mer, opplever færre overgrep og veldig mye sjeldnere blir drept av den sjalu kjæresten sin, så går det nemlig ganske akterut for menn.

Mange gutter opplever å lykkes dårligere i skolesystemet, færre menn tar høyere utdanning. Så mange som en fjerdedel er ufrivillig barnløse, og dobbelt så mange menn som kvinner tar sitt eget liv hvert år.

Enkelte skylder på feminismen, noe som er fullstendig misforstått: Menn mistrives i en verden de har skapt helt selv. Vel kan det være irriterende å måtte gjøre mer husarbeid, men det er ikke dette som gjør at folk tar livet av seg. Faktisk har selvmordsraten for menn gått kraftig ned siden 1990, men holdt seg stabil for kvinner.

For mange er feminisme synonymt med ren kvinnekamp, og det er det åpenbare grunner til. Feminismen tilbyr imidlertid romsligere kjønnsroller og reell frihet for både kvinner og menn, og som med demokrati burde vi kunne enes om at dette er en god løsning, uten nødvendigvis å ville stemme på alle partiene.

Dersom denne forståelsen ligger i bunn, blir det mye enklere å skape en felles debattarena, også for kritiske stemmer.