Sist inn, først ut?

Lang og tro tjeneste skal trumfe kompetanse, mener fagforeningene. Men ansiennitetsprinsippet er under stadig press.

«Det brygger opp til Clash of the Titans, når den mangeårige kampen om ansiennitetsprinsippet ved nedbemanning inntar domstolene med full styrke», skriver Rett24.

Bakgrunnen for dette gedigne titanslaget, er at partene i arbeidslivet møtes både i Gulating lagmannsrett, Arbeidsretten og Høyesterett. Alle sakene handler om det mest betente spørsmålet når bedrifter må kvitte seg med folk: Hvem skal ut?

Ansiennitet er et arbeidsrettslig uttrykk for hvor lenge en arbeidstaker har vært ansatt. Ordet betyr «gammel» på fransk. På norsk er det blitt et prinsipp.

Ansiennitet er et uttrykk for at fartstid i bedriften skal verne mot nedbemanning. Poenget er å beskytte sliterne mot usaklige oppsigelser.

Fagforeningene kjempet ansiennitetsprinsippet inn i Funksjonærhovedavtalen allerede i 1937, og det ble del av Hovedavtalen mellom Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og Landsorganisasjonen i Norge (LO) i 1982. Partene var enige om at ansienniteten skulle følges under ellers like forhold. Lang og tro tjeneste skulle være tungen på vektskålen.

KAMP I RETTEN: Advokat Nicolay Skarning mener Høyesterett legger mindre vekt på ansiennitet, og at det derfor er fristende for LO og andre fagforeninger å gå til Arbeidsretten med sine saker. Marvin Halleraker (arkivillustrasjon)

Eirin Eikefjord
Kommentator i BT

I 1994 fikk bestemmelsen ny ordlyd. «Ved oppsigelse på grunn av innskrenkning/omlegging kan ansienniteten fravikes når det foreligger saklig grunn», lyder § 8–2 i dag.

Det er en viktig nyansering. Den nåværende bestemmelsen kan nemlig forstås som at ansiennitet skal være hovedregelen, og ikke bare ett av flere gyldige momenter når noen må gå.

En slik tolkning vil være en formidabel seier for fagforeningene, og tilsvarende surt for både unge kunnskapsarbeidere og teknologioptimistiske bedriftsledere.

Ansiennitetsprinsippet er tema i alle sakene som nå seiler opp i tre ulike rettsinstanser.

Den første ble prosedert for Gulating lagmannsrett forrige uke. LO mener ansiennitet ikke var avgjørende nok da tre elektromontører mistet jobben på grunn av oppdragstørke i Bravida Norge. En av dem skal ha blitt forbigått av 40 personer med kortere fartstid.

Bergen tingrett kom til at utvelgelsesprosessen ikke var betryggende. «Retten sitter igjen med ett inntrykk av at saksøkte beholdt de arbeidstakerne de ønsket, på grunnlag av subjektive vurderinger» skrev tingretten.

18. juni møtes Norsk Journalistlag (NJ) og NRK i Arbeidsretten. Journalistlaget mener ansiennitet ikke ble vektlagt nok under nedskjæringene i NRK Østlandssendingen i 2017. Arbeidsgiverorganisasjonen Spekter – påfallende nok med samme navn som erkeskurken i James Bond – er uenig.

Etter hvert skal også Skanska-saken helt til Høyesterett. Etter flere tapte anbud, fikk om lag 50 fagarbeidere sparken hos gigantentreprenøren. For ledelsen var det viktig å beholde et høyt kompetansenivå, og de la stor vekt på å beholde konkurranseevne og de dyktigste medarbeiderne.

Det falt ikke i god jord i Borgarting lagmannsrett.

«Ved å betone kompetanse så sterkt, har Skanska i realiteten opphøyd utvelgelseskriteriet kompetanse til utgangspunktet ved vurderingen. Ansienniteten har dermed bare blitt en korrigerende faktor.» Slik skal det ikke være, ifølge lagmannsretten.

Ansiennitet er nemlig ikke bare ett av flere saklige utvelgelseskriterier. Tjenestetid i bedriften skal være selve utgangspunktet for utvelgelsen. De sist ansatte må gå, med mindre det er saklig grunn for unntak, ifølge Borgarting. Dommen ble dermed en brakseier for LO.

Ansiennitet er uttrykk for solidaritet og vern om objektivt målbare kriterier, men har sine nedsider. Hvis det skal legges ubetinget til grunn, vil det «lett premiere den likegyldige eller dovne på de dyktigeres bekostning», som arbeidsrettsnestor Henning Jakhelln formulerte det.

Ifølge advokat Nicolay Skarning, som fører Bravidas sak i Gulating, vil mer vekt på ansiennitet bety fare for forgubbing.

«Signalet til de ansatte er dessuten at de ikke må bytte jobb, for da risikerer de å miste jobben seinere pga. kort ansiennitet. Det gir en innlåsingseffekt», skriver han i Juristkontakt.

Det er ofte vanskelig å bringe dyktighet på det rene, mens tjenestetidens lengde er et objektivt konstaterbart faktum, som normalt lettere vil bli akseptert av de ansatte, argumenterte Jakhelln.

Men kompetanse kan vel også være objektivt og konstaterbart?

Slik fortsetter bedriftssiden og fagforeningene sin kamp med de samme argumentene. Bedriftens levedyktighet og konkurranseevne, frykten for subjektive vurderinger og trynefaktor, og tilvarende frykt for økt fagforeningsmakt. Og når det virkelig spisser seg til, står slaget i retten.

I Norge føres arbeidsrettssaker i et slags tosporet system: Arbeidsretten er en særdomstol som avgjør tolking av tariffavtaler, mens Høyesterett regjerer over oppsigelsesreglene i arbeidsmiljøloven. Selv om Høyesterett dømmer i siste instans, kan Arbeidsrettens avgjørelser i utgangspunktet ikke ankes.

Partene velger fritt om de vil ta saken til Arbeidsretten eller vanlige domstoler.

Advokat Skarning mener Høyesterett legger mindre vekt på ansiennitet, og at det derfor er fristende for LO og andre fagforeninger å gå til Arbeidsretten med sine saker. Sannsynligvis er LO-siden inspirert av seieren i Nokas-saken fra 2016, hvor NHOs anke over Arbeidsrettens dom til slutt ble avvist av Høyesterett.

Fagforeningene kan ikke klandres for å spekulere i valg av domstol.

Men skal de vanlige domstolene bøye seg for Høyesterett eller Arbeidsretten hvis de to domstolene ser forskjellig på ansiennitetsprinsippet, spør Skarning i Juristkontakt.

Det er et interessant spørsmål.