Slangane i skatteparadiset

Skattesvik blir ikkje betre av at det er lovleg.

Publisert Publisert

PARADISE PAPERS: Når rikfolk og multinasjonale selskap lurer seg unna skatt, må andre bedrifter og borgarar betale prisen. Difor er lekkasjane frå skatteparadis-selskapet Appleby viktige, skriv BT-kommentator Hans K. Mjelva. Foto: Darren Staples, Scanpix

  1. Leserne mener

At multinasjonale konsern lurer seg unna skatt, lærte eg på skulen på 1980-talet. Metoden var å flytte pengar over landegrensene mellom føretak i konsernet, til dømes som renter på interne lån.

Sidan har slikt skattesvik blitt endå lettare, fordi sperrer mot pengeflytting mellom land er blitt fjerna. Dessutan er dei multinasjonale selskapa blitt større, godt hjelpt av frihandel og internett-økonomien.

Råaste i klassen er nokre av verdas største og mest populære selskap, som Apple, Google, Facebook, Amazon og Starbucks.

Søndag kveld publiserte Aftenposten og ei rekkje internasjonale medium dei første sakene frå «Paradise Papers». Sakene er basert på 13,4 millionar dokument. Over halvparten skriv seg frå advokatfirmaet Appleby, med skatteparadis som spesialitet og base.

Dei første avsløringane handla om kjente personar og politikarar med tvilsame bindingar. Absolutt viktige saker, akkurat som ulovleg skattesvik.

Men vel så interessant er innsynet dokumenta kan gje i den delen av skatteunndraginga som er lovleg. Over 100 multinasjonale selskap skal vere omtalt i dokumenta, inkludert verdas nest mest verdifulle selskap, Apple.

Les også

Debatt: Svekker tilliten til skattesystemet

Avsløringane vil vonleg setje fart i arbeidet med å stoppe den lovlege skattesnytinga til dei multinasjonale. Både EU og OECD er i gang, men jobben er vanskeleg.

For kvart smotthol politikarane tettar, står ein hær av forretningsadvokatar klare til å finne ti nye. Såleis er det mest gledelege med avsløringane at advokatane i eitt av desse selskapa, Appleby, står midt i stormen. 6,8 millionar av deira dokument er på avvege.

«Ingen hevdar at Appleby har gjort noko ulovleg», skriv firmaet på sine nettsider. Akkurat.

Dokumenta om Apple viser at selskap som Appleby klarar å gjere meir enn nok ugagn på lovleg vis. I 2013 vart Apple hudfletta i det amerikanske senatet for skatteflukt via Irland. EU-kommisjonen var òg etter dei, og fekk pressa Irland til å endre lovene som gjorde flukta mogeleg. Apple-sjef Tim Cook hadde fortalt senatet at «vi gjer ikkje bruk av skattetriksing». Likevel reagerte dei på lovendringa i Irland med å kontakte Appleby, for å finne eit nytt smotthol. Jakta enda til slutt i skatteparadiset Jersey.

Les også

Paradise Papers omfatter USAs handelsminister, dronning Elizabeth og 1000 nordmenn

Konfrontert med dei nye dokumenta svarar Apple, som alle andre at dei følgjer lover og reglar. Akkurat som om det var poenget.

Når dei multinasjonale ikkje betalar skatt i dei landa dei hentar inntektene sine, utkonkurrerer dei lokale selskap som ikkje slepp unna. Eit nærliggjande døme for ein bladfyk er Facebook og Google, som hentar ut milliardar i annonseinntekter frå Norge utan å betale skatt på linje med norske bedrifter som den avisa du no les.

Dess større skattefrie inntekter gigantane hentar ut, dess meir skatt må lokale bedrifter og vanlege borgarar betale. Alternativet er å kutte i statens utgifter til sjukehus, forsvar, vegar, skular og så vidare.

Les også

Studie: De rikeste snyter mest på skatten

Eit anna problem er at dei multinasjonale motiverer nasjonale selskap til å følgje etter. Her får dei god hjelp av dei fire store (internasjonale) revisjonsselskapa, Deloitte, PwC, EY og KPMG. Det er nemleg ikkje berre skatteparadis-spesialistar som Appleby er som undergrev nasjonalstatane ved å bidra til skatteflukt.

Norske selskap som brukar ein av dei fire store flyttar meir av overskotet ut av landet enn andre, viser eit forskingsprosjekt NHH-professor Guttorm Schjelderup og Sissel Jensen står bak (funna er ikkje publiserte enno). Dei finn òg at dei største selskapa er flinkast til å flytte overskot til lågskattland.

Ei av Paradise Paper-sakene viser korleis revisjonsselskapet EY (tidlegare Ernst & Young) samarbeidde med Appleby. Saman skal dei ha hjelpt Formel 1-vinnar Lewis Hamilton, ein av verdas rikaste sportsutøvarar, til å unngå skatt på sitt private jetfly.

Paradise Papers er den andre store lekkasjen frå skatteparadis på få år. Panama Papers i 2015 viste mellom anna at kafékonsernet Starbucks knapt betalte skatt i Storbritannia, i motsetning til dei lokale kafeane. Det førte til eit opprør som sparka i gang eit arbeid i OECD for å hindre skatteflukt.

Det viser at slike avsløringar absolutt kan ha ein effekt, sjølv om Storbritannias konservative regjering førebels ikkje vil slutte seg til Oecd-råda. I seg sjølv illustrerer det eit av hovudproblema: land som tener på porøse skatteregimer stretar i mot endringar. I Europa er Nederland verstingen, med Irland på ein god andreplass.

Det er ikkje tilfeldig at svært mange multinasjonale selskap slusar inntektene sine til desse to landa. Då Nederland vart med i EU fekk dei ta med seg avtalane dei allereie hadde med ulike skatteparadis.

Ved å opprette gjennomstrøymingsselskap i Nederland har dei store multinasjonale selskapa flytta overskot til skatteparadis utan å betale 15–25 prosent kjeldeskatt, slik dei måtte gjort i Noreg eller dei fleste andre europeiske land.

Til gjengjeld inngår Nederland hemmelege avtalar om betaling med kvart einskild selskap, og tener dermed feitt på systemet.

Les også

Lekkasjer: Trumps handelsminister har forretninger med Putins svigersønn

Grådigheit er verdas sterkaste drivkraft. Kreativiteten er difor stor for å finne nye måtar å unngå skatt på, noko Aftenposten-saka om Nike viser. Det er difor lett å bli pessimistisk. Avsløringar som Paradise Papers legg press på merkevareselskap som Nike og Apple, men lite tyder på at det er nok til å få dei til å betale skatt som andre.

Skattesnyting undergrev samfunn. Verst er det i land med svake institusjonar, der korrupte tenestemenn, forretningsmenn, politikarar og andre får hjelp av skatteparadis til å skjule pengane.

Dei siste åra har det likevel skjedd noko. Ulikskapen er blitt så stor i den rike verda at sjølv institusjonar som riklandsklubben OECD og rikmannsklubben World Economic Forum fryktar for stabiliteten i samfunna. Det har vore med på å gjere kamp mot skattesnyting meir tverrpolitisk, ikkje berre ei venstresidegreie.

Både EU, USA og OECD arbeider med å tette smotthol. Mange skatteparadis har opna opp for innsyn. Men dei paradisa som er att, tener meir pengar, og har difor sterk motivasjon for å halde på sekretessen.

Dei ville likevel ikkje overlevd, om ikkje ei rekkje mektige land har hatt interesser av at dei held fram. Irland og Nederland tener pengar på systemet, Storbritannia fryktar for framtida til den store finansnæringa, og tidlegare avsløringar har vist at eliten i mektige land som Russland og Kina brukar skatteparadisa som kvitvaskingssentralar.

Openheit kan vere eit mektig våpen for den mobiliseringa som må til for å presse gjennom endringar. I så måte er avsløringar som Paradise Papers viktig.

Publisert