Konesyndromet

De sleskeste menn får påfallende ofte støtte av en lojal kone.

Publisert Publisert

FORBANNA SNIKSKYTTERE: I desember 2017 ble Ap-nestleder Trond Giske anklaget for upassende oppførsel mot kvinner. I en dagbok stiller konen Haddy Njie seg bak ham, og kaller kvinnene som varslet for «maktspillere» og «forbanna snikskyttere». Foto: Ørn E. Borgen / NTB scanpix

  1. Leserne mener

Før han ble avslørt som en overgriper, herjet den såkalte «Kulturprofilen» på den svenske kunstscenen. Jean-Claude Arnault var en tafsende sjarmør, med mektige venner. Slik kunne han omgi seg med et harem av unge, kvinnelige kunstnere, og utnytte dem seksuelt.

I boken «Klubben. En undersökning» forteller journalist Matilda Gustavsson om den formidable avsløringen av Arnaults eskapader.

Høsten 2017 sto 18 kvinner frem med historier om voldtekt og seksuell trakassering i den svenske dagsavisen Dagens Nyheter. Den myteomspunne Svenska Akademien ble revet med i dragsuget.

Les også

Svensk kulturprofil tiltales for to voldtekter

Gjennom ulike kvinnehistorier sirkler «Klubben» inn den notoriske Jean-Claude Arnault. Det danner seg et bilde av en slesk franskmann med hestehale, lange fingre og mer eller mindre uttalte trusler om å forpurre karrieren til kvinner som ikke ville være med på leken.

GROTESKE OVERDRIVELSER: Katarina Frostenson er gift med Jean-Claude Arnault, som ble avslørt for flere overgrep #metoo-høsten 2017. Frostenson avviser alle anklager som groteske overdrivelser, løgn og sladder, og kaller kvinnene oppmerksomhetssyke og blodtørstige. Foto: TT NEWS AGENCY / X02350

Men Arnault er ikke den mest oppsiktsvekkende karakteren i dette komplekset.

Som fenomen er hans kone Katarina Frostenson betydelig mer interessant.

Frostenson er en prisbelønnet og nyskapende lyriker. En intellektuell kapasitet. Omdreiningspunkt i det svenske kulturlivets innerste sirkler. Medlem av den tidligere så ærerike Svenska Akademien.

Men selv etter at Jean-Claude Arnault ble dømt til flere års fengsel for to voldtekter, avviste hun alle anklager mot ham.

Frostenson er ikke alene om en slik standhaftig og blind lojalitet. Moderne sexskandaler rommer påfallende ofte oppegående og sterke kvinner som forsvarer sine menn.

STAND BY YOUR MAN: «Jeg gispet etter luft. Jeg gråt og skrek etter ham: «Hva er det du sier? Hvorfor løy du for meg?»,» skrev Hillary Clinton i «What happened». Til tross for raseriet, valgte hun å støtte ektemannen Bill Clinton etter at hans forhold til Monica Lewinsky ble avslørt. Foto: Alex Brandon / TT NYHETSBYRÅN

Hillary Clinton støttet sin Bill.

Haddy Njie giftet seg med Trond Giske og skrev et helt forsvarsverk om den tunge tiden.

Tidligere Ap-ordfører Rune Øygard ble dømt for seksuell omgang med en 13-åring. Konen Reidun vurderte aldri å gå fra ham.

Kongressmedlem Anthony Weiner sendte lugubre sexmeldinger til diverse kvinner. Huma Abedin forlot ham ikke før etter flere år og en haug med nye avsløringer.

Fenomenet virker så utbredt at man skulle tro det har gitt et opphav til et eget begrep i psykologien.

Det har det ikke. Men man kunne kanskje kalt det Konesyndromet.

Den enkleste forklaringen er fornektelse. Det er en klassisk forsvarsmekanisme som oppstår når ting er for jævlige til å ta innover seg.

«Det å la seg lure, går løs på den narsissistiske selvfølelsen», sier psykolog og rettspsykiatrisk sakkyndig Pål Grøndahl.

«Det kan være en så kraftig krenkelse, at løsningen blir å avvise at det kan ha skjedd noe som helst.»

Alternativet er at alt rakner.

SEXMELDINGER: For kongressmedlem Anthony Weiner var det nærmest en tick å sende slibrige bilder til kvinner. Det tok mange år og mange nye avsløringer før konen Huma Abedin forlot ham. Foto: Kathy Willens / AP

«At kvinner står ved sine menn er ikke det minste merkelig. Det passer inn i flere psykologiske forklaringsmodeller», sier psykologiprofessor ved Institutt for Samfunnspsykologi ved UiB, Torill Christine Lindstrøm.

«Å finne seg i alt mulig er faktisk veldig typisk for kvinners liv i det hele tatt.»

Problemet for disse kvinnene er at det ikke finnes noen mellomting. De må enten forlate mannen, eller forsvare ham.

Det har en enorm kostnad å gå fra en ektefelle. Et brudd er brutalt og risikabelt, både sosialt og personlig. Og skal man gjøre noe sånt, kun basert på påstandene til folk man verken kjenner eller stoler på?

GÅR IKKE AN: «Jeg har aldri vurdert å gå fra ham», sa Reidun Øygard da hun lot seg intervjuet av TV 2 om ektemannen Rune Øygard. Retten mente en rekke meldinger var bevis for seksuell omgang med en mindreårig jente. «I mitt hode går ikke det an», sa konen. Foto: Geir Olsen / NTB scanpix

«Det kan jo hende at hun har likt det da. Folk tenner jo på så mye», sier psykolog Pål Grøndahl.

At en mann sjarmerer yngre kvinner, kan oppfattes som et tegn på at han er attraktiv. En alfahann. Fra et evolusjonsbiologisk perspektiv, er det en fordel å alliere seg med slike menn. De er sterke og paringsdyktige.

Et begrep Grøndahl umiddelbart assosierer med disse sakene, er hybristofili: Kvinner som tenner på tunge kriminelle.

Men her er det jo ikke dyrkingen av moralsk tvilsomme handlinger som er det sentrale, men fornektelsen.

Katarina Frostenson tilhører et miljø hvor polemikk helst foregår i romanform. I sin egen bok «K», avviser hun konsekvent alle beskyldninger mot ektemannen som «groteske overdrivelser», løgn og sladder.

Mens Frostenson ellers berømmes for åpenhet og sannhetssøken, er hun hard og skråsikker og selvrettferdig, ifølge Morgenbladets anmelder Bernhard Ellefsen.

Anklagene er et komplott, motivert av misunnelse og ønske om litterært maktkupp. Kvinnene er «blodtörstiga». Bitre. Hylende. Oppmerksomhetssyke.

Det minner en del om Haddy Njies kompromissløse forsvar av Trond Giske i sin «Dagbok 13. desember – 13. februar».

Hele premisset for boken er at varslerne lyver.

Njie kaller varslerne «maktspillere» og «forbanna snikskyttere». «Det som er påført oss, er så mye mer gjennomgripende jævlig enn det hun opplevde», skriver hun om en av dem.

Trond Giske, stakkars, var bare «uutholdelig umoden».

Les også

Jens Kihl: Ei blytung bør på varslarane

Mens mannen blir tilgitt, vendes raseriet mot de andre kvinnene. Det er også en klassisk forsvarsstrategi: Angripe dem som rokker ved egen virkelighetsforståelse. Ufarliggjøre trusselen. Fremstå som et offer for andres onde hensikter.

Som da Hillary Clinton stilte opp på NBC Today og hevdet at Lewinsky-skandalen var en konspirasjon orkestrert av ytterste høyre.

En viktig side av dette, sier psykologiprofessor Lindstrøm, er at konene sannsynligvis kjenner helt andre sider ved disse mennene enn det som kommer frem i offentligheten.

Kanskje har de aldri sett de negative sidene. Hvis de ikke har vært utsatt, kan det være vanskelig for dem å tro at vedkommende har oppført seg nedrig mot andre.

Det kan minne litt om fenomenet «identification with the aggressor», mener hun.

Folk i nære relasjoner identifiserer seg med hverandre. Ekstremversjonen er «Stockholm-syndromet», hvor gisler etablerer følelsesmessige bånd til gisseltakerne.

Når du identifiserer deg med noen, går du også langt i å forsvare dem.

Alternativet er å erkjenne at man er blitt lurt, krenket og tråkket på. Det er kanskje en større skam.

For hva gjør det med selvforståelsen å innrømme at man har levd med en overgriper? Eller at man visste hva som foregikk, men lot det passere?

For å si som konen til Rune Øygard sa til TV 2: «I mitt hode går ikke det an.»

Publisert